Man skal være iherdig fan av Pink Floyd for å påstå at verden trenger et nytt album fra gruppen, et av tidenes største og viktigste, og som ikke har gitt ut ny musikk siden det relativt tafatte albumet The division bell i 1994. Faktum er at det finnes svært mange slike fans, for The endless river er blant annet tidenes mest forhåndsbestilte plate hos nettbutikken Amazon.
Nå er det nye albumet her, tyve år siden sist, og hordene av fans får det slik de vil. 53 minutter med klassisk «floydiansk» musikk, hovedsakelig instrumentalt, der kun avsluttende «Louder than words» har sunget vokal. Det hele er gjennomgående atmosfærisk, det bygges lydlandskaper av monumentale synther, melankolske gitarpartier, saktegående trommer og et par-tre drivende rockelåter for nostalgiens skyld — og ingen sjanser tas.
Tidvis fascinerende og drepende kjedelig på samme tid, med andre ord.
Man kunne vel ikke vente annet. Eller forresten, man kunne strengt tatt frykte at dette avsluttende kapittelet i historien om Pink Floyd ble langt svakere enn det faktisk er.
Utgangspunktet er sikkert kjent for de fleste. Det grunnleggende materialet er restene fra innspillingene av The division bell tilbake i 1993. Tyve timer med bits and pieces som ble liggende, og aldri hentet frem igjen. Da keyboardist Richard Wright døde i 2008, begynte likevel tanken om å bruke materialet å surre hos gitarist David Gilmour og trommeslager Nick Mason.
Roger «The wall» Waters er fortsatt ikke blant sine gamle kamphaner, så klart, han forlot bandet i 1985.
Bitene er flikket på og modernisert, noe gammelt er spilt inn på nytt, og noe helt ferskt er skapt sammen med produsentene Phil Manzanera, Youth og Andy Jackson.
Et år er brukt, og en god del effektivt etterarbeid er opplagt lagt i miksen. Sluttsummen er treffende lik fotoet som er valgt som omslag på CD-boksen - her snakker vi om et album som selv i vår strømmetid vil selge fysisk: En fyr med blafrende hvit skjorte som seiler mot horisonten i en pram over tett skylag.
Ahh, soundtracket til dette livet som uunngåelig svinner sakte, men sikkert mot det evige.
Med tanke på at The endless river lanseres som en hyllest til avdøde Richard Wright, er det forståelig at det ambiente uttrykket duver småsløvt. For det meste kurant, selv om noen gjentagende muzak-partier er til å få fullstendig krupp av. Men dette er sofamusikk, og første arbeidstittel på albumet skal ha vært The big spliff .
Personlig var jeg 99 prosent sikker på at bandets 15. studioalbum på 47 år skulle bli et eneste langt gjesp. Det er litt bedre enn som så, selv om The endless river aldri vil bli noe man henter frem for å definere Pink Floyd.
Les også:
Les også: