Hun er kanskje mest kjent for sin uthenging av høyprofilerte ekskjærestergjennom subtile og mindre subtile referanser i tekstene sine. I tidligerealbums tekstunivers har hun også kledd underdog-rollen da hun åpnet dagboken ogleverte bekjennelser av hjerte og smerte, og en forklaring på hvordan det følesnår det er de populære jentene som stikker av med de kjekkeste guttene. Nærmestkanonisert i egen kategori for litt under et tiår siden, har Swift fortsattikke tråkket feil. Hun hadde hele tiden langt bredere appell enn etcountryelskende publikum, og dreiningen bort fra country skjedde ganskegradvis.
Det femte albumet i Swifts karriere kommer etter en lang stund der hunhar stått med et ben i den kommersielle popverdenen. Med 1989 har hun skrelletvekk siste rest av countryimaget. Bort med Nashville og inn med New York;ganske passende også er Welcome to New York , en kjærlighetserklæring til byen,albumets førstespor.
Så, klarer den 24-årige superstjernen å innta tronen som renspikketpopdronning? Ja, hun gjør jo det. More is more, i hennes tilfelle.
1989 er ikke bare året hun er født, men albumtittelen hinter også omomfavnelsen av 80-tallets synthpop, som tydeligvis skal bli en signatursoundfor popstjernen Swift.
Og Taylor Swift føler stadig like mye, og fortsatt på en ungpikeaktigmåte. Den naivistiske og rett-på-sakskrivestilen beveger seg i grenselandmellom totale klisjeer og skarpe observasjoner om hverdagslige utfordringer,hjertesorg og haters. Inkluderingen av haters har vel kommet etter at det erblitt vanskeligere å selge seg inn som outsider, etter å ha solgt over 30millioner album.
Den ironiske tonen er slikt sett mer passende. «Oh my god/look at that face/you look like my next mistake/love´s game/wanna play?»,synger hun i Blank Space , der hun tar opp sin egen hang til å utlevere gutteretter de har behandlet henne dårlig. Dette er for øvrig en av mange låter somvirker som umiddelbare hits.
Swifts beretninger om kjærlighetsforhold passer kanskje enda bedre iden kommersielle popen enn i akustiske countrypopballader. Det er heller ingenoverraskelse at det er gjennomgående sterke digitale pophooks med toneangivendepopprodusenter med på laget. Medprodusent Max Martin sto for mye av suksessentil Britney Spears, tross alt.
Det er i det hele tatt en del glimrende popøyeblikk, som i låtenStyle, der det muligens er den like kjente eksen Harry Styles fra One Directionhun synger om: «you got that James Dean daydream look in your eyes».
Swift er nå i samme musikklandskap som eksen. Men selv om hennes pop erlike gjennomprodusert, er særegenheten hennes fortsatt tydelig – om enn noenedtonet.