Den norske statsministeren Jesper Berg stopper all utvinning av olje og gass på norsk sokkel etter en uspesifisert miljøkatastrofe, og satser visjonært på eksperimentell thoriumenergi.
Dette faller i meget dårlig jord hos russiske myndigheter, og en neddysset kidnappingsaksjon mot statsministeren ender med at han lover både Russland og EU å få olje— og gassproduksjonen opp på gammelt nivå. Alt mens russerne etablerer seg i Norge for å passe på at alt skjer som det skal.
Okkupasjon eller bare "noe mer russisk tilstedeværelse", som Berg insisterer på? Folk flest har det fremdeles greit økonomisk, og det er ikke akkurat slik at vi hører lyden av russiske militærstøvler som marsjerer ned Karl Johan? Hva med dem som tjener penger på russerne, er de krigsprofitører og kollaboratører?
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Dette er premisset i Okkupert , den nye norske søndagsserien til TV 2. Jesper Bergs påtvungne snuoperasjon fra glødende idealist til politisk pragmatiker går så kjapt og lite troverdig unna at det føles litt som å kveles på kamelkjøtt. Men når premisset med russere i Norge har satt seg, leverer serien noen gnistrende åpningsepisoder.
Henrik Mestad regjerer både storslagent visjonært og ynkelig medgjørlig i sine regjeringskvartaler (for anledningen Statoil-bygget på Vippetangen lekkert filmtrikset inn i Bjørvika), og bærer serien når han desperat forhandler med den russiske representanten i Norge.
Les flere ferske TV-anmeldelser:
Eldar Skar kler rollen som den ukarismatiske livvakten som blir PST-agent for å overvåke trusler mot russerne, Ane Dahl Torp bruker all sin erfaring som den litt bitre restauranteieren Bente som får en ny økonomisk vår når russerne skal flotte seg med dyr mat, og Vegar Hoel stortrives som raddisjournalisten – og Dahl Torps ektemann – Thomas som skal avdekke absolutt alt som er galt i det nye kongeriket.
De forskjellige historiene veves etter hvert fint sammen til en stor fortelling om dagliglivet under okkupasjonen. Okkupert er på sitt aller beste når serien kjører på med store ambisjoner, spesielt det diplomatiske spillet mellom Russland-ambassadør Irona Sidorva og skjebnen til en ung gardist er skrevet så tett og spennende at man sitter langt frempå sofakanten og lurer på hvordan floken skal løses.
De gode episodene avløses dessverre av en håpløs fjerdeepisode, hvor PST-agenten Hans Martin (Skar) på klumsete vis anholder en 14 år gammel blogger som er kritisk til russerne. Replikkene som følger – om likes og servere og hvorvidt unggutten er homofil – er så platte og hjelpeløse at det knapt er til å tro.
Russiske myndigheter har på urkomisk vis allerede reagert på å bli fremstilt som aggressor i Okkupert , men jeg må innrømme at jeg har en viss sympati for PST om de reagerer på hvordan Okkupert tror de snakker. Så dumme kan de rett og slett ikke være?
Okkupert legger ut noen snubletråder for seg selv, men totalt sett er det et riktig så underholdende TV-univers Erik Skjoldbjærg, Jo Nesbø, Karianne Lund og de andre involverte har skapt.
Kombinasjonen av politisk storspill, menneskelig drama og motstandsthriller gjør det til et sjeldent ambisiøst norsk TV-prosjekt, og med valgsuksessen til Miljøpartiet De Grønne henges Okkupert også på den lille aktualitetsknaggen som gjør at vi med skrekkbladet fryd kan si "dette er kanskje ikke så fjernt, likevel?" Dét har aldri en TV-serie hatt vondt av.
Anmeldelsen er basert på episode 1–5.
Trenger du TV-tips? Her er 10 serier verdt å sjekke ut: