Tenk deg å våkne opp på det lokale sykehuset i en liten småby, uten at du egentlig husker hvordan du havnet der.
Mobiltelefonen og lommeboken din er borte, og alle forsøk på å få kontakt med omverden via telefon mislykkes.
Når du forsøker å forlate byen med bil fører veien deg bare tilbake. Innbyggerne er vennlige og hjelpsomme, men du får likevel den krypende følelsen av at den idylliske småbyen egentlig er et fengsel.
Dette skjer spesialagent Ethan Bruke (Matt Dillon) under et oppdrag hvor han skal finne to savnede agenter, deriblant sin partner Kate Hewson (Carla Gugino), som han også har hatt en affære med.
Når han våkner opp i Wayward Pines finner han riktignok begge to, men ikke i den tilstand han hadde forventet. Med unntak av den lokale bartenderen Beverly (Juliette Lewis) er det ingen som vil fortelle ham hva som skjer.
Byens styres med en kombinasjon av frykt og en usynlig jernhånd, og her er det tre regler som gjelder: ikke forlat byen, ikke snakk om fortiden, og alltid ta hustelefonen når den ringer. Brudd på disse reglene kan få dødelig utfall.
At noen skulle lage en TV-serie av Blake Crouchs suksessfulle romantriologi, Wayward Pines , lå i kortene helt siden første bok kom ut i 2011.
TV-bransjen har i mange år støvsugd bokmarkedet for spenning— og fantasyserier som kan egne seg på skjermen, og når det kommer en bokserie som både er spennende og overraskende underveis, og i tillegg har en tilfredsstillende avslutning, er det ikke rart at blekket knapt rakk å tørke i førsteutgaven før rettighetene var kjøpt.
Referansene til serieklassikeren Twin Peaks er åpenbare, noe hverken forfatter Blake Crouch og regissør av første episode M. Night Shyamalan har lagt skjul på.
Men serien har også mange likheter med nyere serier som Lost, i tillegg til filmer som The Truman Show og Pleasantville.
Blandingen av idyllisk småbyliv, drivende spenning, grøssende mysterier og spektakulære hemmeligheter gjør at Wayward Pines burde ha alle ingredienser for å holde lenket til sofaen. Likevel er det noe som har gått galt i overgangen fra bokform til TV-skjerm.
Det er mulig at vissheten om at serien faktisk gir seerne alle svar til slutt, i motsetning til for eksempel Lost , gjør at man har glemt å legge nok arbeid i det mellommenneskelige dramaet underveis.
Det er dessuten påtagelig hvor få skuespillere det er i de fleste av scenene, noe som gjør det mer til et kammerspill, enn et eget serieunivers. Selv om Matt Dillon gjør en god innsats er ikke hans rolle nok til å bære hele serien.
Og med unntak av Melissa Leo, som spiller en skummel sykepleier, er det få rollefigurer som får hårene til å reise seg.
Tempoet på historien er riktignok høyt nok til at mange av skrekkelige avsløringene kommer allerede halvveis i første sesong, men det er likevel ikke nok til å veie om for den manglende følelsen av ubehag underveis.