«Kolonihagen har funnet suksessformelen», skrev vi begeistret sist vi tilbragte en sommerkveld i den gamle stallen i Frognerveien, i juni 2014. Spørsmålet er om formelen fortsatt virker?
– Det er i hvert fall akkurat like hyggelig her, utbryter jeg da vi kommer inn i bakgården og ser uterestauranten, med lyse parasoller og hvitmalte tremøbler på skjev brostein. Men rett skal være rett, mye av særpreget kommer fra blomsterbutikken som fyller området foran uteserveringen, med vakre krukker, og store, trendy, grønne planter. Hadde vi ikke visst bedre, ville vi trodd vi var i København.
Men den illusjonen brister fort. I Kongens by ville vi sikkert fått mat ute hvis vi ville. Det får vi ikke her. Det er kanskje et høyst forståelig kompromiss mellom restauranten og naboene i etasjene oppover, men oppleves like fullt ganske idiotisk en fin sommerkveld. Men kanskje vi kan få ta et glass ute før maten?
Det er å dra det veldig langt å kalle servitøren entusiastisk, men hun henter i hvert fall to glass husets Riesling uten å protestere. Det er jo noe.
Den samme litt likegyldige holdningen preger både henne og de andre som er på jobb. Er det det truende tordenværet? Den manglende sommerferien? Det føltes som om alle helst ville vært et annet sted enn på jobb denne kvelden.
Men ikke vi. Vi drikker Riesling, kikker på menyen og beundrer det sjarmerende lokalet. Kolonihagen har tatt bra vare på byggets sjel, med ubehandlet teglsten, originalt treverk og en koselig miks av nye og gamle møbler.
Menyen er fort studert: Fire forretter, to hovedretter, to desserter. Det virker litt stusslig i en restaurant som er en del av en stor økologisk matorganisasjon, med egen nettbutikk, med egen middagsdistribusjon, eget bakeri og mere til. Ja, i juni inngikk Kolonihagen avtale med Rema, noe som ifølge nettsiden skal sikre kundene både bedre og flere økologiske produkter. Men de er tydeligvis ikke kommet inn på kjøkkenet her på Frogner ennå.
Det er derimot nesten vi. Vårt bord ligger rett ved det åpne kjøkkenet, det er jo ofte gøy, men her blir det mest støy fra oppvaskmaskinen som durer og går, kjøkkenmaskiner som hviner i vei, og en radio som ingen hører på. Det roer seg heldigvis etter hvert.
Servitøren byr på ferskt brød med smør før hun kommer med forrettene. Willie har bestilt råmarinert piggvar og blir litt overrasket over all ørreten og ørretrognen som dominerer tallerkenen. Men det er en positiv overraskelse, smakskombinasjonen ørret, piggvar, fennikel og urter er mild, frisk og god. Fritert villris kompletterer retten med sprø tyggemotstand.
Min grønnsakssuppe med kamskjell er et lite smaksmessig vidunder. At det er mulig å få så mye smak i en grønnsakskraft? Den asiatiske soppen og vårløken er gir sprøhet og fylde, men kamskjellet blir helt borte i smaksbildet. Det gjør ingenting. Suppen er perfekt uten.
Også i hovedretten min er det grønnsakene som er best. Nydelige primører – gulrøtter, neper, asparges, reddik og potet – perfekt tilberedt i en mild saus, følger skiver av rosastekt lammefilet, også den mild og lett. Lammefrikassé har aldri smakt så godt.
Willies lysing er posjert i melk og serveres med grønne erter, kikerter, syltet løk og små kantareller. Også her smaksbildet harmonisk og lett. Men det er da rart å servere frosne erter midt i ertesesongen?
Til dessert får vi Kolonihagens variant av Tilslørte bondepiker, rabarbrakompott med rømme og sprø smuler. Det er veldig sommerlig, og veldig friskt.
I det hele tatt er det ingenting å klage på når det gjelder tilberedningen av maten på Kjøkkenhagen. Den oppskriften kan de fortsatt. Men det er mye som tyder på at bedriftens store suksess på andre områder akkurat nå går litt utover restaurantdriften. Det er litt slapt, litt for dårlig utvalg, litt for høye priser. Men det siste kan kanskje Rema gjøre noe med?