– Å, det er lett å harselere over Olivia. Kjederestaurant. Standardmeny. Turistfelle. Superglatt. Dyrt, sier Willie.
Han sitter i en sofa med ryggen mot veggen og skuer utover køen som kramper seg sammen i sommervinden som feier iskaldt over strandpromenaden på Aker Brygge.
– Joda. Men det ville jo vært løgn, sier jeg.
– Mmm, sier han motvillig.
Det går knapt an å få en mer sentral plassering på brygga enn Olivias.
Inne i de gamle verkstedhallene er det gedigen takhøyde og to etasjer med moderne og stilig innredet restaurant, der de fleste bordene er organisert i langbordformasjon - her er utvilsomt mange firmaer og grupper blant standardgjestene - ute er det en stor servering langs Stranden med utsikt mot Akershus og havnebassenget.
Selv en regnfylt forsommerhverdagskveld er det kø for bord, enda alle innendørs allerede er bortbestilt, og det ute er så kaldt at de røde varmelampene har like stor effekt som trafikklys. Det er bare å pakke seg inn i et av de mange store pleddene og håpe på at plassen er i le for isvinden.
– Det er jo morsomt å føle seg litt som turist i egen by, forsøker jeg å blidgjøre Willie som skuler ut på Nesoddfergen.
Rundt oss summer det i minst fem forskjellige språk, kinesisk og et indisk inkludert. Våre nabobord er besatt med shortskledde latviere, shoppingposenedlessede trønderjenter og en bursdagsfeirende storfamilie fra Finland.
Og der kommer den danske (!) servitøren. Blid, vennlig og utrolig kjapp i kaoset. Han henter en liten øl til oss på null tid.
Det er jo litt komisk at av de tre hovedrettene fra grillen, er én ovnsbakt og én pannestekt. Endelig ler Willie da han studerer den omfangsrike og klassisk italienske menyen.
Her er hele 13 forretter, alle barnefødt i Italia. Det er 18 pizzaer og 10 ulike pastaretter. Bare blant suppene har det sneket seg inn en liten norsking, en kremet blåskjellsuppe.
– Da tar jeg den grillede entrecôten, smiler jeg.
Willie velger den pannestekte kyllingen, men først vil vi dele en italiensk forrett - antipasto all’Italiana.
Det er en annen servitør, kanskje selv italiensk, som like blid tar imot den bestillingen. Ikke lenge etter er han tilbake med et fint fat med skinke, salami, artiskokk, oliven, pesto, mozzarella, tomat og foccacia.
Alt smaker aldeles utmerket. Pestoen er blant de beste, med distinkt smak av parmesan og pinjekjerner. Det italienske brødet har sprø skorpe, salamien er smaksrik, skinken myk og mild.
Den danske servitøren har kommet med en halvliter husets vin og en flaske iskaldt vann, og i øyekroken ser jeg en annen servitør - hun er norsk - passe på at vi har nok brød.
Vi må vente akkurat så lenge at vi ser på klokken før hovedrettene kommer. Men 20 minutter er innenfor, så lenge vi har brød og vin.
Willies kylling er en fin blanding av klassikere som Saltimbocca og Osso Bucco:
Mørt og saftig kyllingbryst svøpt inn i spekeskinke med masse gremolata (en blanding av finhakket hvitløk, persille og sitronskall) til. En italiensk all inclusive, som Willie kaller det.
Den eneste skuffelsen er den grillede sitronen, som ikke har fått ligge lenge nok på grillen til å utvikle en god søtsmak.
Min entrecôte er også en innertier. Kjøttet er saftig, bra krydret og perfekt grillet.
Her er det en bakt tomat som ikke lever opp til standarden, resten er utsøkt. Skjønt jeg syns det er litt i overkant både å servere urtesmør og rødvinssaus, men hver sin smak.
I tillegg har vi bestilt aspargesrisotto og ovnsstekte poteter, slik menyen anbefaler. Vi hadde kanskje greid oss med én av delene, men begge var vel tilberedt.
– Åhh, norske jordbær! Jeg går for bærdesserten, selv om det står at de er balsamicomarinert. Er det italiensk, så er det. Willie tar sorbetto.
Han vant. Min dessert ville nok vært fantastisk med importerte maibær, men midt på sommeren er det bærsmak jeg vil ha, ikke søt italiensk eddik.
Men uansett. Maten er deilig tilberedt. Råvarene nydelige. Servicen super. Menyen fin. Prisene er lave til Aker Brygge å være.
Sannheten er at Olivia, i all sin to etasjers glatte, kjøpesenteritalienske velde midt i hjertet av Turist-Oslo, ikke har latt seg friste til å loppe turistene for mest mulig penger med minst mulig innsats, slik mange sentrumsrestauranter lett kan mistenkes for å gjøre.
Olivia trenger ikke å bekymre seg for tomme lokaler når turistene har reist hjem. Vi kommer tilbake.