Jon Martello (Joseph Gordon-Levitt) er en«damekis» som det heter her i byen. Han henger rundt på New Jerseys nattklubber sammen med kameratene på jakt etter«ti-ere»— damer som får ti av ti på karakterskalaen. Og i motsetning til kameratene, har han ikke vanskeligheter å få med seg«ti-ere»hjem heller. Men for Jon er det én ting alle disse damene ikke kan måle seg med, og det er kvinnene i nettpornoens verden. Han er storforbruker av nettporno, og hvis han må velge, foretrekker Jon damene på dataskjermen fremfor kvinner av kjøtt og blod. Helt til han møter Barbara Sugarman (Scarlett Johansson).
Joseph Gordon-Levitts regidebut er ingen tung utforskning av sex og avhengighet, som Steve McQueens fantastiske«Shame»fra 2011.«Don Jon»holder seg på overflaten, der den blant annet viser hvordan pornoestetikken ikke bare er forbeholdt pornofilm, men også moteindustrien og reklamene som dukker opp på TV-skjermen når menn ser på fotball. Raske klipp fra ekte pornofilmer fyller kinolerretet når Jon sitter foran dataskjermen, noe som også er grunnen til at filmen har fått femten års aldersgrense. Men«Don Jon»er likevel en snill film.
Å hevde at pornoestetikken har sivet ut i mainstream-kulturen, er vel strengt tatt å slå inn vidåpne dører. Og den dypere innsikten som gjør at Jon kommer seg ut av sin avhengighet, er vel av typen de fleste gutter oppnår før de er 16 (porno er ikke ekte!). Men pornoavhengighet føles likevel som et friskt tema for en Hollywood-film, og Joseph Gordon-Levitt er god i hovedrollen som den sympatiske, men avhengige.
«Don Jon»handler om å gjøre noe annet enn det som blir forventet av en, enten forventningene kommer fra familien, kirken, kameratflokken eller pornoindustrien.