Forsvar for stamcelleforskning forkledd som kjærlighetshistorie, ledsaget av bluegrass?
Jo da. «Alabama & Monroe» er på mange måter en bemerkelsesverdig film.
Den veksler sømløst mellom ulike tidsplan i forholdet mellom Elise og Didier. Den veksler litt mindre sømløst mellom høyrøstet religionskritikk og en forsonende holdning til åndelighetens trøstende evner. Innimellom strutter den av oppløftende energi, for så å sende deg hodestups i grøften.
Og hele tiden ligger musikken der.
Kortversjonen av historien går sånn: Musikeren Didier møter Elise i tatoveringssjappen hun driver. De forelsker seg. Hun begynner å synge i bandet hans, og flytter inn i campingvognen han bor i på tunet utenfor gårdshuset han ikke har fått somlet seg til å pusse opp.
De får datteren Maybelle. Seks år gammel får hun leukemi. Stamceller kunne reddet henne, hadde de vært tilgjengelige.
Mennesker takler sorg ulikt. Det gjelder også Elise og Didier. Evner de å holde løftet de ga hverandre i det høytidelige tullebryllupet ved biljardbordet?
I Hollywood ville opplegget med all sannsynlighet blitt en gedigen tåreperse. Det er det for så vidt også i belgieren Felix von Groeningens regi. Det som skiller «Alabama & Monroe» fra andre filmer i sjangeren, er Groeningens evne til å bringe balanse i regnskapet mellom sentimentalitet og ulike lag i fortellingen.
Av og til har vi å gjøre med den mest romantiske kjærlighetshistorien du kan tenke deg, gnistrende spilt ut av to åpenbare motsetninger som kler hverandre noe så aldeles nydelig. Andre ganger blir de bare to helt vanlige mennesker, revet i filler av den samme gjennomborende fortvilelsen som river oss alle i filler når den rammer.
Slik blir filmen full av stemningsskifter, rytmeskift, som musikken; fortellingens andre, geniale trekk. Sammenbindende, kommenterende, av og til så vakker at nakkehårene reiser seg, er den både en integrert del av filmens univers og en selvstendig kraft som både griper, trøster, løfter.
Så springer filmen også ut av et sceneshow der bluegrassmusikkens tekstlige univers ble brukt for å fortelle en trist kjærlighetshistorie, omskrevet for lerretet av Groeningen selv.
Bandet består av noen riktig fine typer. Heldigvis overforbrukes de ikke. Dermed får Veerle Baetens og Johan Heldenbergh skinne som Elise og Didier, to sterke, nesten vibrerende personligheter i en konstellasjon som spraker, uansett stadium de befinner seg på. To bemerkelsesverdige rolleprestasjoner som ikke blir mindre bemerkelsesverdige av sangprestasjonene deres.
I filmens siste del overtar melodramaet i for stor grad. Tidsforskyvningene blir mer forvirrende, stilen mer utflytende. Det er i tråd med Elise og Didiers tilstand, men formidles ikke med samme filmatiske og fortellermessige eleganse og kraft, og blir særlig forstyrrende når grepet strammes rundt filmens tematiske kjerne: tro versus vitenskap. Tro; ikke bare som religiøs overbevisning, men også som et spørsmål om forestillinger man kan klynge seg til når savnet og smerten er stor.
Elise velger den løsningen.
Didier, rasjonalist inn til margen, raser uhemmet mot den religiøst funderte pro-life-bevegelsen i USA, som fikk daværende president George W. Bush til å legge ned veto mot stamcelleforskning i USA.
Begges reaksjoner er fundert i personligheten deres, men fremføres nesten latterlig bombastisk og unyansert, helt uten den såre, søkende tonen musikken greier å formidle. Særlig i «Wayfaring Stranger», fremført av Baetens i den vakreste versjonen jeg har hørt siden Eva Cassidys nedstrippede gitarversjon.