Kynikere bør holde seg langt unna «About Time».
For ironikere er det et hav å ta av, hvis man vil plukke filmen fra hverandre.
Den er så nice and cozy og full av te og søte kjeks og lykke at du kan bli kvalm. Men så har den altså denne uimotståelige sjarmen, også dette britiske viddet og dette dypfølte ønsket om å si noen sannheter om livet.
Eller «livet». For det er ikke akkurat engelsk sosialrealisme, dette her. Det er det privilegerte middelklasselivet slik det arter seg når man er oppvokst i et fantastisk hus ved stranden i Cornwall, med verdens beste mor og far, og kan flytte til London for å jobbe som advokat, slik tilfellet er for Tim, hovedpersonen.
Som premiss er likevel klasseperspektivet lettere å svelge enn filmens største og mest hårete kamel. Mennene i familien har nemlig en arvelig og dypt hemmelig egenskap. De kan reise tilbake i tid. Kun i sitt eget liv, riktig nok, og bare etter regler jeg ikke skal påta meg å forklare; de blir aldri helt åpenbare og sto neppe særlig klart for Richard Curtis heller, da han skrev manus.
Hvordan kan det da ha seg at Richard Curtis får en så tøvete idé til å fungere?
Én: Han gjør omtrent det samme som han gjorde i «Love Actually». Han strør rundt seg med replikkunst. Han smører på med følelser og sentimentalitet. Og han gjør det med en så snodig blanding av inderlighet og løs snipp at man — i hvert fall jeg - bare må kapitulere.
To: Han dikter frem noen bedårende skikkelser, og gir rollene til skuespillere som evner å fylle dem med personlighet mer enn eksentrisitet.
Tims far. Et varmt vesen med to pasjoner; bøker og bordtennis. Spilt av Bill Nighy, alltid storartet, her til å spise opp.
Lindsay Duncans jordnære mor, med dronning Elizabeth som moteikon. Curtis gir både henne og Tims livlige søster, Kit Kat (Lydia Wilson), altfor lite tid på lerretet. Heldigvis svarer de med å gjøre maksimalt ut av den vesle tiden de får.
To storartede biroller: Richard Cordery som Tims fysisk nærværende, men psykisk fraværende onkel, og Tom Hollander som muggen dramatiker.
Og så lar han Domhnall Gleeson spille Tim. Gleeson er ingen Hugh Grant. Dermed får filmen også et aldri så lite anstrøk vanlighet.
Da Tim får vite om sin evne til tidsreising, bruker han den i første omgang til forsøksvis å få skikk på sitt manglende kjærlighetsliv.
Slik får han manipulert Mary (Rachel McAdams) inn i livet sitt. Ikke helt pent gjort, men Tim er en fyr jeg unner alt godt.
Ulikt romantiske komedier flest, slutter ikke denne ved bryllupet. Omsluttet av et velvalgt lydspor, favner den videre, og munner ut i en i bunnen banal, men velformulert og rørende hyllest til de ufullkomne menneskene og det ufullkomne livet, levd her og nå.
I mine øyne er «Love Actually» verdens beste romantiske komedie. «About Time» er ikke der. Mothakene kunne vært skarpere og flere, overraskelsene lik ens. Den kunne vært strammere. Men så er det jo sånn med kjærligheten, at man ofte ender opp med å elske på tross av, mer enn på grunn av.
Slik er det med «About Time», også. Jeg ble glad i den, og glad av å se den. Selv om tårene flommet da Nick Cave sang «Into My Arms». Eller nettopp derfor.