Etter en kvalmende start, går filmen over til å handle om en ganske vanlig familie på flyttefot til en småby i Normandie.
Tilsynelatende, selvsagt. For far Giovanni Manzoni er forhenværende mafiaboss, nå tyster, prissatt til 20 millioner dollar.
Med ny identitet som familien Blake, underlagt FBIs vitnebeskyttelsesprogram, følges de jevnlig opp av Robert Stansfield (Tommy Lee Jones).
Men gamle vaner er vonde å vende. Giovanni ankommer sitt nye hjem med et lik i bagasjerommet. Og mer vold skal det bli.
En krysning mellom «Lilyhammer» og «Sopranos»? Jepp.
Her lages mye moro ut av fransk/amerikansk kulturkrasj, overrislet med olivenolje fra familiens italienske bakgrunn.
Med Robert De Niro og Michelle Pfeiffer som herr og fru Manzoni/Blake, ligger også mye moro i de mange nikkene til deres tidligere roller i mafiafilmer.
Filmen flyter i det hele tatt særdeles godt på skuespillerprestasjonene, det være seg «Glee»-stjernen Dianna Agron og John D'Leo som tenåringsbarna Belle og Warren, eller De Niro. Men det er Pfeiffer som virkelig stråler her. Hennes Maggie utgjør ikke bare en perfekt miks av temperament, uutholdelig kjedsomhet og vital energi, Pfeiffer gir henne også en aldri så liten krakelering, hvorfra det siver en sår ensomhet. Lik resten av familien er hun spika sprø, men du kan ikke annet enn å elske henne. Slik du ikke kan annet enn å elske vakre, men lumske Belle når hun valser opp med en kåt, kvisete idiot av en skolegutt som tror det bare er å komme her og komme her.
Luc Besson er en høyst ujevn regissør, og en regissør med sans for ultravoldelige eksesser. Det preger «Farvel til mafiaen». Forsøket på å knytte komikk og blodige hevnoppgjør sammen går ikke i hop, og gir en uggen smak i munnen. Men greier man å svelge unna den, er det mye amoralsk å more seg over her.