De fleste av oss har ingen formening om hvordan Diana var. I den grad vi fulgte med på hennes liv og levnet, var det uansett en iscenesatt versjon vi så. Her kommer en ny iscenesettelse, et karakterdrap kamuflert som såpeopera.
Alt som fortelles i en biografisk film behøver ikke være sant. Men det må ha en grad av offentlig interesse. Det må levendegjøre den som portretteres. «Diana» feiler på begge punkt.
Filmen går langt i å antyde at Diana nærmest arrangerte forholdet til Dodi Fayed for å vekke sjalusi hos eks-kjæresten Hasnat Kahn, og vinne ham tilbake. Den kompliserte affæren med hjertekirurgen Kahn er ment å være filmens ryggrad, men filmen greier aldri å løfte konfliktene til et sted der de berører, engasjerer eller utvider forståelsen av Diana. Skildringen forblir på kikkerstadiet, og innenfor så trange rammer blir kjærlighetshistorien kjedelig og banal.
Det hjelper heller ikke at klippingen er klumsete. Eller at Naomi Watts bakser med skrivebordsreplikker som er skapt av fortellertekniske grunner, ikke for å komme ut av en menneskelig munn.
Filmens etterord oppsummerer resultatet av Dianas engasjement mot landminer. De står i en merkelig kontrast til det i beste fall uklare, i verste fall infame bildet som tegnes av henne. Noe må hun ha hatt, som fikk millioner av mennesker til å tilbe henne. Stil, karisma, humor, ekte empati, hva vet jeg? Men bortsett fra elegansen, kommer lite av dette til syne her. Watts får det meste av hva prinsessen foretar seg til å virke påtatt, overflatisk og kalkulert. Slik kan det selvsagt ha vært. Eller også ha vært. Jeg etterspør ikke et entydig flatterende bilde av damen. Det jeg vil ha, er et menneske av kjøtt og blod. Alt denne iscenesettelsen viser, er en selvopptatt sutrekopp av papp.
Men det skal Watts ha; hun er flink til å legge ansiktet i riktig positur. Sånn sett ligner hun på Diana.