Å bruke vår egen vikinghistorie som utgangspunkt for eventyraction, er en like god idé som ideen om å bruke huldremyten i «Thale», og troll i «Trolljegeren».
«Gåten Ragnarok» mangler deres særpreg og originalitet. Siden filmen retter seg mot et litt yngre publikum, er det naturlig at den rent fortellermessig legger seg i et annet leie.
Men «Fritt vilt III»-regissør Mikkel B. Sandemose og manusforfatter John Kåre Raake gjør det i overkant lett for seg når de satser entydig på spenning og effektmakeri, fremfor egenart og stil.
De snevrer også inn målgruppen unødig. Manus er syltynt, hullete og fullt av snarveier. Skuffende gjennomskuelig er det også, i hvert fall for voksne, men også for de eldre barna, vil jeg tro.
Hele produksjonen roper Spielberg! Spielberg! Det er skummelt. Ikke bare fordi Spielberg stiller i en annen håndverks— og budsjettmessig liga. Like mye fordi det fort ligner etteraping og manglende kreativitet. Og det gjør det her. Sandemose og Raake har ikke tenkt en eneste nyskapende tanke. De gjør ikke et eneste uventet formelgrep. Spenningen holdes oppe av velkjente, til dels billige triks.
«Gåten Ragnarok» befinner seg et sted midt mellom «Jurassic Park» og «Indiana Jones», med Pål Sverre Hagas Sigurd - arkeolog, enkemann og alenepappa - som midtpunkt. Ansatt på Vikingskiphuset har han lenge vært på sporet av en alternativ forklaring på myten om ragnarok - jordens undergang.
Da kollegaen Allan (Nicolai Cleve Broch) finner en runestein på finnmarkskysten, kommer de mange skritt nærmere en løsning - og filmskaperne gis anledning til å legge inn noen praktfulle panoreringer av nordnorsk natur.
For nordover bærer det, med Sigurds to unger på slep - utmerket spilt av talentet Maria Annette Tanderød Berglyd («Jørgen + Anne = sant») og nykommeren Julian Podolski.
I Finnmark blir ekspedisjonen utvidet med kjentmannen Leif (Bjørn Sundquist), samt Elisabeth («Broen»-stjernen Sofia Helin). Som feministisk alibi får hun jobben med å gjøre de tøffe greiene ikke engang muskelbunten Allan greier. Og så fyller hun selvsagt en rolle som mulig kjik for Sigurd.
Akkurat her balanserer filmen fint mellom de såre emosjonene i den lille familien, og spenningselementene. Atskillig mer slapphet utvises i mer praktiske og scenografiske detaljer. Som kvistflåten de bygger. Selv en åtteåring uten kjennskap til Arkimedes lov ser at den ikke engang ville passert troverdighetssensuren i Donald Duck.
Ut over det, og innenfor rammene filmskaperne har hatt til rådighet, er dette produksjonsmessig helt ålreit. Daniel Voldheims mer enn stødige foto trekker opp. Magnus Beites musikk bidrar effektivt med å skru opp spenningen.