Vil du se en stjerne bli født? Gå og se denne filmen.
Edda Magnason fødes som filmstjerne i det øyeblikket hun viser seg på lerretet.
Det handler ikke bare om stemmen hennes; hvordan den treffer samme leie, samme streng som gjorde Monica Zetterlunds sangstil så særegen og elsket.
Det handler heller ikke om portrettlikheten, selv om den er formidabel.
Det handler om tilstedeværelsen, transformasjonen, evnen til å gå inn i rollen og formidle de mange nyansene i en så sammensatt skikkelse som Zetterlund må ha vært. Magnason spiller ikke Zetterlund, hun er Zetterlund, i en gudbenådet kombinasjon av talent, sjarm og skjønnhet.
Og så handler det selvsagt om den første tiden i jazzlegendens artistliv, da karrieren skyter fart nærmest over natten, og hun går fra å være telefonoperatør og enslig mor i en värmlandsk småby, til å stå på scenen i New York sammen med en annen legende – jazzpianisten Bill Evans.
Alt som skjer på lerretet er ikke nødvendigvis sant. Som i alle biografiske filmer legges det til og trekkes fra. Kunstneriske snarveier, omveier og bearbeidelser som bestandig får faktaorienterte (bedre)vitere til å reise bust og skrive avisinnlegg, lete etter anakronismer eller fatale utelatelser.
Men som Axel Jensen en gang sa: «Journalistikk er å koke en hel bøling okser ned til en buljongterning.» Det samme kan sies om biografisk film. Dessuten: Når det kommer til mennesker, er «sannhet» en usikker størrelse. Når det gjelder et liv, handler det mer om å destillere frem et konsentrat, der det essensielle gis liv og troverdighet.
Danske Per Fly og manusforfatter Peter Birro gjør akkurat det.
Med Edda Magnason som medium, maner de frem en kvinne full av ambisjoner og talent, med stålvilje og stor sult etter stadig å komme videre, men også med småbyens jante – og arbeiderklassens labre selvtillit – som en djevel på den ene skulderen. Kjølig og sofistikert på scenen, varm, livlig og folkelig privat. Men også selvsentrert og med et stort ego, noe som kanskje var nødvendig for å markere seg som selvstendig, kvinnelig artist på 60-tallet.
Medaljens bakside skildres utilslørt, men også ømt. De karrieremessige og personlige nedturene. Perioder med ødeleggende alkoholforbruk og ensomhet.
Slik blir «Monica Z» både et fascinerende kvinneportrett og et fengslende kunstnerportrett, der viktigheten av å legge liv og erfaring i kunsten fremheves som essensielt for å skape dybde og ekthet, og som avgjørende for Zetterlunds suksess.
På det emosjonelle planet følger filmen tre tråder: Zetterlunds strev etter å få anerkjennelse av faren (spilt av Kjell Bergqvist), relasjonen hennes til bassisten Sture Åkerberg (Sverrir Gudnason) og den kjærlighetsfulle, men noe grenseløse rollen som mor for datteren Eva-Lena. Noen av filmens såreste scener utspiller seg mellom dem, i en av periodene Zetterlund sliter med alkoholen.
Visuelt snakker vi om en simpelthen rålekker film. 60-tallsestetikken er perfekt, kostymer, scenografi og design helt på høyde med «Mad Men».
Tidsbildet omfatter også glimt fra det kunstneriske og intellektuelle livet i Stockholm på denne tiden, med størrelser som revykongene Hasse & Tage og Povel Ramel, skuespilleren Lena Nyman, lyrikeren Beppe Wolgers og regissøren Vilgot Sjöman.
Og så er det selvsagt musikken. Et knippe av Zetterlunds fineste låter er med.
Sluttscenen bryter totalt med filmens øvrige tone og stil. Litt forstyrrende, lett diskutabel, men ikke ukledelig. Jeg tror Zetterlund ville elsket den, og måten den i en sveip fanger alle årene hun lyste på den nasjonale og internasjonale stjernehimmelen.
I 2000 ga hun ut sin siste plate. Så trakk hun seg tilbake. En gammel ryggskade gjorde at hun de siste årene måtte bruke rullestol.
Fly legger inn et bitte lite frempek til det som skulle bli hennes skjebne. Hun døde i en boligbrann i 2005, 67 år gammel. Brannårsaken var røyking på sengen.