Tredje film om Celine og Jesse går inn der andre romantiske dramaer slutter: Samlivet, slik det ble.
Den første, «Før soloppgang», kom i 1995. Da jeg anmeldte den, var jeg nesten 40. Gift for tredje gang, høygravid og sliten syntes jeg møtet deres på toget og nattevandringen i Wien bød på mange selvfølgeligheter, få overraskelser og mye søtt, sjarmerende og veslevoksent snakk.
«Men filmen er velspilt. Julie Delpy er nydelig som Celine, Ethan Hawke akkurat passe klossete og amerikansk. Samspillet de to imellom er vart og varmt, noe som hever den ellers enkle og ganske banale historien atskillige hakk og gjør dette til en film som sikkert vil synke dypt i hjertene på romantiske, intellektuelle unge sjeler», skrev jeg.
Akkurat sånn skulle det gå. For en hel generasjon ble filmen, og oppfølgeren, en krønike over egne tanker og erfaringer, og lysende eksempler på hvor smarte romantiske dramaer kunne være.
I «Før solnedgang» møttes Celine og Jesse igjen, i Paris, etter at han hadde skrevet bok om deres korte kjærlighetsmøte. Han var på markedsføringsturné, hun dukket opp på pressekonferansen. Med nitti minutter til rådighet, fortsatte de samtalen de innledet ni år tidligere. Men fikk de hverandre? Om det sa filmen ingen ting.
Ni nye år er gått. Det søte snakket har fått en bismak av tvillingfødsel og dagligliv. Jesse har dessuten sønnen i Chicago, som han savner og gjerne vil følge tettere opp.
Seks uker sommerferie i Hellas er på hell. Med gode venners hjelp oppstår en av disse sjeldne lommene utenfor hverdagslivet, der de får tid til å se hverandre, elske, prate om andre ting enn middag og unger og jobb.
Som de forrige filmene , er også denne laget i tett samarbeid mellom Delpy, Hawke og regissør Richard Linklater.
Alt står og hviler på replikker og dialoger. Og de står som en kule. Samtalene er kunnskapsrike, kloke og interessante. Dialogene – og kranglene – er vittige og såre, dumme, plumpe og ofte banale, men spilt ut på en måte som ikke forflater banalitetene, men tvert imot gjør dem dypt gjenkjennelige.
Filmen er en uhyre presis gjengivelse av hvordan vi er mot hverandre – som par eller som venner, når vi prater, diskuterer eller krangler. Hvordan vi kan dra hverandre opp, eller ned. Hvordan skjeletter brått kan ramle ut av skapet. Måten det ene ordet tar det andre. Hvordan alt kan låse seg og forsøkes låst opp.
Det nære vennskapet mellom Delpy og Hawke gir samspillet så mye liv og autentisitet at man glemmer at det er nettopp det; skuespill.
Slik suges vi inn i filmen, i energien mellom de to – men også menneskene som omgir dem. Vi kommer tett på, samtidig som vi, sittende på utsiden, får avstandens perspektiv på det som skjer. Vi ser at ingen av dem har helt rett hele tiden, slik ingen av dem tar helt feil hele tiden.
Fordi vi kan identifisere oss med begge, blir diskusjonene deres en nådeløs lyskaster rettet mot våre egne, hjemlige. Slik gis vi, på underfundig vis, en mulighet til å gå i oss selv. Og attpåtil nyte det.
Også denne gangen følger vi Celine og Jesse gjennom en dag på vei mot natt. En dag da ord faller, som kanskje gjør dette til «den dagen du antenner en tikkende bombe som vil ødelegge livet vårt,» som Celine sier.
Også denne gangen står utfallet helt åpent. Det er en klok utgang på en klok film.