Noe av det fineste med «De tøffeste gutta», er at den våger å legge en beksvart smerte i bunn. Modulfs pappa er død. Hver dag tegner han en ny stjerne i «Savnerboka» si. Modulfs mamma syns det er vanskelig å snakke med Modulf om pappaen hans, av grunner vi etter hvert får vite.
Nå er ikke dette en film om døden, det er en lett, og likevel dypt alvorlig komedie om mobbing. Men historien om Modulfs far setter guttens handlinger i perspektiv, og gir stoffet ekstra dybde.
På hjemmebane lever Modulf ut sin indre superhelt. På skolen er han mobbeoffer, helt frivillig. Slik håper han å hindre at de andre barna utsettes for bøllene Frank og Jørgen.
Modulfs livsløgn får seg en knekk da Lise flytter inn i nabohuset. Med sine svære briller og sveisne 80-tallsstil, er hun en opplagt mobbekandidat i Modulfs øyne.
Men den muntre jenten lar ikke noen pille seg på nesen. Ikke bare har hun sine triks i bakhånd, hun skjønner fort tegningen og legger en plan for å hjelpe Modulf ut av situasjonen.
Ikke alt går som hun hadde tenkt.
Christian Lo langfilmdebuterte i 2009 med den like aktuelle, men ikke fullt så vellykkede «Bestevenner».
Denne gangen tar han en roman av Arne Svingen til lerretet, med atskillig bedre resultat. Komedieformen gjør det lett å komme inn i stoffet, samtidig som moroa ikke står i veien for alvoret. Dessuten greier den å formidle budskapet uten å ty til moralisme og pekefingre. Og enda bedre: Den registrerer de voksnes uvitenhet/unnfallenhet, men konsentrerer seg innsiktsfullt og nyansert om ungenes dilemmaer, handlekraft og klokskap.
Regine Stokkevåg Eide befester talentet hun åpenbarte som niåring i «Bestevenner». Sprell levende, og med en naturlig tilstedeværelse, spiller hun frem en strålende heltinneskikkelse, full av nyanser og gnist. Sondre B. Henriksen er et like heldig valg til rollen som Modulf. Sammen skaper de to skikkelser verdt å heie på, og bidrar sterkt til energien som driver filmen fremover og gjør den medrivende.
At filmen vant publikumsprisen og «Ung filmskaper» under årets Barnefilmfestival i Kristiansand, er derfor vel fortjent og fullt forståelig – selv om alt ikke er like vellykket. En litt rufsete produksjon bidrar for så vidt til sjarmen. Men ikke alle opptrer like naturlig foran kamera. Strammere regi og mer nennsom instruksjon ville dempet preget av amatørskap som rufser filmen unødvendig til.
Men den har utvilsomt sine høydepunkter, og bør være en film mange unger ser, og foreldre, og – ikke minst – lærere. Å spandere en klassetur på kino for å se filmen, er i det hele tatt en god idé.