Et av de fremste tegnene på at man blir eldre, er at man ikke lenger vet hva slags musikk unge jenter hører på. Jeg går ut fra at jeg på et eller annet tidspunkt må ha hørt One Direction, men før jeg så denne filmen var jeg ikke i stand til å komme opp med så mye som én låttittel. For meg har gruppen vært et fenomen som med jevne mellomrom har kastet sin skygge over nettavisene, hvor man rett som det er kan lese overskrifter om at tenåringer verden over liker disse unge britene skikkelig godt. Dette er ikke en anmeldelse myntet på disse tenåringene.
Musikkbransjen har det siste tiåret gjennomgått store endringer hva gjelder inntektskilder og forretningsmodeller, men ettersom folk fortsatt er villig til å betale gode penger for å gå på kino, er musikkfilmen i dag en av samtidens mest vitale exploitationsjangre. «One Direction» er ikke en film blottet for ideer, men det er en film som ville kommet i stand uavhengig av hvorvidt disse ideene fantes. Om dette høres ut som et deprimerende kynisk utgangspunkt for en kinofilm, er det viktig å huske at Richard Lesters fenomenale «A Hard Day’s Night» er bygget over samme lest.
Sammenligningen med The Beatles er ikke tilfeldig. Bandet nevnes flere ganger i løpet av filmen, og den grunnleggende ideen bak One Direction handler om å gjenskape Liverpool-kvartettens bragder – vel å merke med den forskjell at Simon Cowell & Co. har hoppet bukk over alt som vedrører nyskapende musikk, og heller fokuserer på massehysteri, tabloidfrieri og innbringende turnévirksomhet.
One Direction består av fem unge menn som har vokst opp med ◄Idol», «The Voice» og «X Factor». Hvert ord som krysser deres lepper og hvert minste lille kast med hodet er utsøkt medievennlig: Poseringen sitter i ryggmargen, og det samme gjelder fansen, hvis koreograferte hysteri er nesten like profesjonell som idolenes sceneshow. I dette ligger det åpenbart en interessant film. Men det er ikke den filmen Morgan Spurlock har laget.