I utgangspunktet er enhver film med Philip Seymour Hoffman verdt å se. Det samme kan for så vidt sies om Christopher Walken.
Heller ikke denne gangen gjør de skam på seg. Men ett eller annet sted er det som om de mister troen på dette prosjektet, og bare fortsetter «å spille godt» av pur profesjonalitet.
Som Robert og Peter har de i 25 år utgjort den internasjonalt anerkjente strykekvartetten Fugue, sammen med Juliette (Catherine Keener) og Daniel (Mark Ivanir).
Nært knyttet sammen via familiære, følelsesmessige og musikalske bånd, opplever de at strukturer og relasjoner utfordres og forrykkes da cellisten Peter får Parkinsons.
Man aner konturene av en fortelling om mennesker som må reorientere seg. I mer kunstnerisk kompetente hender kunne den blitt både relevant og bevegende. I stedet skrives historien inn i kioskromanens banale lende, og forflates ytterligere av en klumsete, uengasjerende fortellerstil.
Med blant andre Anne Sofie von Otter og Beethovens opus 131 på lydsporet, er filmen en fryd for øret . Desto mer paradoksal blir mangelen på filmatisk flyt, energi og musikalitet. Det gjelder alle ledd, fra dialoger til samspill og klipp. Kameraføringen er statisk, billedutsnittet likeså.
Lagt til et intellektuelt miljø i New York, øyner man en gjenklang av Woody Allen. Bare at dette er Woody Allen tømt for sarkasmer, humor, kjappe replikker og selvironi.
Uten alt dette, blir en utroskapshistorie med en fyrig, ung flamencodanserinne, ikke bare kjipt overfor den intellektuelle, middelaldrende ektefellen som sviktes. Det er også et skikkelig kjipt manustriks, i betydning billig, og like forslitt som forholdet ung kvinne/eldre læremester – en konstellasjon filmskaperne heller ikke unnslår seg å servere.
Men ok. La meg ta lærdom av anekdoten Peter forteller om cellolegenden Pablo Casals. La meg trekke frem det positive: I tillegg til lytteropplevelsen, byr filmen på mye kunnskap om musikk og musikkutøvelse. Det er ikke nok til å holde den oppe, eller sammen, på et kunstnerisk nivå. Men det er jo saktens noe.