Nest etter superheltfilmer er filmatiseringen av det amerikanerne kaller «young adult fiction» sannsynligvis den sjangeren 2000— og 2010-tallet vil bli husket for i Hollywood. «Twilight» og «The Hunger Games» er de mest kjente og mest innbringende eksemplene på denne type fiksjon, mens de lærde strides om hvorvidt «Harry Potter» og etterligninger som «Percy Jackson» egentlig sorterer inn under betegnelsen.
«Skyggejegerne: Demonenes by» er basert på første bok i Cassandra Clares romanserie «The Mortal Instruments», og oppfyller sjangerkravene med en iver som gjør det vanskelig å se den som et helhetlig verk. Historien låner så mye fra «Twilight», «Buffy», «Harry Potter» og TV-serien «Charmed» at den fortoner seg mer som en indeks over klisjeer enn som en selvstendig fortelling. Det er ingenting originalt eller overraskende ved tenåringsjenten Clary Frays oppdagelse av at hun tilhører et hemmelig brorskap av demonjegere, og skuespillerne makter heller ikke å gjøre noe interessant ut av sine generiske rollefigurer.
Med tanke på dette utgangspunktet må det sies at Harald Zwart har gjort en relativt god jobb - i alle fall hva angår det visuelle. Både volden og den mystiske underverdenen den utspiller seg i preges av en fornemmelse av vekt og tekstur som ofte er fraværende i denne type film, og årsaken til at det hele likevel fremstår som så uutholdelig trivielt er at de hemmelige klubbene, templene og hovedkvarterene filmen haster gjennom er ting man har sett så altfor mange ganger før.
Filmens monstre er gjennomgående godt designet, og rottweilerdemonen fra første akt er sannsynligvis det beste dataanimerte uhyret jeg har sett i år. Og det faktum at filmens store skurk bruker plottet fra «Return of the Jedi» til å forvirre og så splid mellom heltene er også en fin liten twist. Men bortsett fra et par slike detaljer er «Skyggejegerne» lite annet enn en trygg filmatisering av en bemerkelsesverdig uoriginal og intetsigende fortelling.