Noen har sammenlignet Jan Ole Gersters debutfilm med tidlig Woody Allen, andre med unge Jim Jarmusch.
Den kan også sammenlignes med Joachim Triers "Oslo, 31. august".
Mørket er dypere og fortvilelsen større hos Trier, men filmene har noen markante fellesnevnere.
Begge er sterke generasjonsportretter av unge menn, og følger dem gjennom et ikke tilfeldig døgn i deres liv.
I begge løftes byen og dens historie ut av rollen som kulisse og bakgrunnsteppe, og gjøres til en nesten selvstendig figur i fortellingen.
Begge består av en rekke møter med mennesker som får større eller mindre betydning for hovedpersonen og hans vei videre.
Forskjellen er at mens oslogutten Anders foretar et valg, er "Oh Boy" mer et punktnedslag i den dagen som – kanskje, kanskje ikke – kan bli et vendepunkt i Niko Fischers liv.
Niko er i tyveårene, og var en gang en gutt som ville noe, og hadde noen mål i livet. Hvor viljen og målene ble av, får vi ikke vite.
Dette er dagen da faren stopper pengeoverføringene, etter endelig å ha fått vite at Niko droppet studiene for to år siden. Det er også dagen da en helt vanlig kopp svart kaffe viser seg nærmest umulig å oppdrive.
"Oh Boy" kunne blitt nok en forslitt studie av en ansvarsunnvikende ung mann. At den ikke er det, skyldes to faktorer. Tom Schilling, som med stor tilstedeværelse gjør Niko til en både sår, ynkverdig og kult tilbakelent fyr jeg ikke kan unngå å bry meg om. Og måten regissør Gerster bruker historien hans til å ta pulsen på Berlin og menneskene som befolker den.
Filmet i svart-hvitt og lydlagt med cool jazz gjør det "Oh Boy" til en underfundig, nesten meditativ byvandring.