Klassisk science fiction har lange tradisjoner for å bruke fremtiden som et samfunnspolitisk forstørrelsesglass for nåtiden.
Sørafrikanske Neill Blomkamp står solid plantet i den tradisjonen. Han langfilmdebuterte i 2009 med den vilt underholdende "District 9", der han lot hjemlandet bli åsted for en alieninvasjon som på subtilt vis kastet et nådeløst lys på situasjonen, post apartheid.
Denne gangen er han ikke like subtil. Men ingrediensene i hans postapokalyptiske Los Angeles anno 2154 er ubehagelig velkjente.
Bybildene ligner dem vi ser fra Gaza, Aleppo og Homs, eller Mexico City, hvor sekvensene er spilt inn.
Busspassasjerer i kø kontrolleres like nitid som palestinere i kø på Vestbredden, men enda mer effektivt, siden kontrollørene er høyteknologiske roboter. Overvåkingssamfunnet er tatt ut i sin ytterste konsekvens.
Forrige dagen kunne fjernsynsnyhetene også rapportere om en skanner som kan rekonstruere kroppsdeler. Hos Blomkamp er den videreutviklet, masseprodusert og kapabel til å diagnostisere og rekonstruere en syk kropp. Aberet er at maskinen bokstavelig talt er privatisert, og forbeholdt rikfolkene på Elysium, den kunstige planeten overklassen konstruerte og bosatte seg på da Moder Jord syknet hen.
På Elysium inntar utenriksminister Delacourt (Jodie Foster) en stadig mer diktatorisk rolle, og snakker for øvrig engelsk med et hint av Thatcher. Neppe tilfeldig, det heller.
Syke og desperate fattigfolk prøver stadig å ta seg opp til Elysium. De møter en skjebne ikke ulik våre dagers elendige.
Vår helt heter Max (Matt Damon). Tidligere kriminell barnehjemsgutt, nå vanlig arbeider med samlebåndsjobb på en fabrikk med forsyningslinjer til Elysium.
Da stygge ting skjer, får Max et desperat behov for å komme seg dit.
To figurer blir sentrale for å nå målet: kompisen Julio og den tidligere oppdragsgiveren Spider, spilt av Diego Luna og Wagner Moura med et nærvær som står i kledelig kontrast til Damons neddempede fremtoning.
Blomkamps variant av "Herskap og tjenere" har røtter tilbake til Fritz Langs klassiske stumfilm "Metropolis" fra 1927. Mange har videreført ideen, blant andre Philip K. Dick i det som ble "Total Recall". Reminisenser kan også sees i Joseph Kosinskis "Oblivion", som gikk på kino i vår.
Blomkamps styrke er at han så åpenbart brenner for det han vil formidle. Budskapet formidles i litt for store bokstaver, via i en relativt enkel, banal og ikke spesielt original historie, men berges av at den er pakket inn i en medrivende miks av cyberpunk, brutal action og fantasifulle, ofte vittige nikk til en rekke andre filmer, fra nevnte "Metropolis" til "Terminator", via "Transformers" og "Mad Max".
Humoren er ikke like fremtredende som i "District 9", men når den glimter til, er den ubetalelig.
Visuelt er uttrykket like rufsete og småkaotisk som sist. Et adrenalinpumpende, industrielt lydbilde avløses av orkestral pompøsitet, avbrutt av plutselig, effektiv stillhet og forvrengte hørselsinntrykk.
Mot slutten blir actionsekvensene litt anmassende og langdryge, og fortellerstilen overtydelig.
"Elysium" mangler også overraskelsesmomentet og frekkheten som gjorde "District 9" uforglemmelig. Den vil derfor ikke bli stående på samme måte, verken i minnet eller filmhistorisk. Men som actionspekket, revolusjonær heisatur holder den lenge her og nå.