Tale er en vakker, ung skuespillerspire, som etter å ha fått avslag fra Teaterhøyskolen bestemmer seg for å heve ambisjonsnivået til den lokale amatørteatergruppen. Dermed bytter de unge jærbuene ut revy og dyrekostymer med Jon Fosse, og etter målrettet mas får de også med seg en merittert skuespiller som instruktør. Og når den motvillige instruktøren bestemmer seg for å gi rollen som Tales motspiller til Vegard — kaptein på fotballaget og leder for en guttegjeng med en lei dragning mot "artige" seksuelle overgrep - begynner livet å imitere kunsten med større innlevelse enn ungdommene var forberedt på.
Rent håndverksmessig er "Kyss meg …" en film preget av åpenbare svakheter hva gjelder fotografi og skuespill. Filmen er hele veien badet i ikke-naturalistisk norsk reklamefilmlys, og tidvis glir billedspråket ut i noe som fortoner seg som famlende studentfilmopptak.
De unge skuespillerne gestalter sine roller med varierende grad av entusiastisk amatørisme og mangel på innlevelse. Hovedrolleinnehaver Eili Harboe er klart best, men selv om hun mestrer de store følelsesutbruddene blir hun ofte stiv og uttrykksløs i de rolige scenene. Ettersom filmen nettopp handler om skuespillerkunst og det å følge lidenskapen, er dette et mindre alvorlig problem enn man kanskje skulle tro, men det setter likevel en stopper for innlevelsen hos den voksne delen av publikum.
Det beste med "Kyss meg …" er å se Kristoffer Joner som alkoholisert og desillusjonert skuespiller sette de ulidelig selvsikre og ureflektert optimistiske unge rogalendingene ettertrykkelig på plass. Dette utgjør imidlertid kun en tredjedel av filmen, og resten av tiden går med til å skildre den svært forutsigbare og ikke videre velartikulerte kjærlighetshistorien mellom Tale og Vegard.
Forutsigbarhet er dog en nødvendighet i en film som dette, og også sviktende foto og skuespill kan tilgis – "Kyss meg for faen i helvete"s kardinalsynd er at den ikke besitter sjarmen som er avgjørende for at en slik historie skal overskride sine begrensninger.