Den opprinnelige "RED" var basert på en tegneserie som er såpass forglemmelig at man må ha en bachelorgrad i hollywoodøkonomi for å forstå hvorfor noen skulle ønske å filmatisere den. Og nettopp derfor var det lett for filmskaperne å gjøre historien til sin egen. Selv husker jeg ikke stort mer av filmen enn at Bruce Willis, Helen Mirren og et knippe andre tilårskomne skuespillere hadde et eller annet påskudd for å drepe en hel haug med mennesker, og at det var relativt underholdende å se dem gjøre det.
"RED 2" byr på mer av det samme, vel å merke med den forskjellen at det denne gangen ikke fantes noen tegneserie å basere handlingen på. Dermed har det falt på manusforfatterne å gjøre det manusforfattere i Hollywood alltid gjør i slike situasjoner: å konstruere omstendelige og påfallende lite organiske påskudd for å samle gjengen til nok et eventyr.
Ikke sånn å forstå at regissør Dean Parisot gjør noen større forsøk på å få filmen til å fremstå som troverdig eller rimelig: "RED 2" er en film hvor det ikke egentlig spiller noen rolle hvorfor hovedpersonene dreper mennesker med kaldt blod mens de krangler som en gjeng med furtne tenåringer. Personlig begynner jeg å bli grundig lei av å se sykelig selvbevisste og emosjonelt avstumpede filmhelter myrde folk for fote som om det var den mest naturlige ting i verden. Når to— og tresifrede drapstall verken er morsomme, sjokkerende eller estetisk interessante, men snarere noe man liksom bare gjør i denne typen filmer, sier det et eller annet urovekkende om kulturen som skaper og omfavner dem.
"RED 2" er en film laget for et publikum som synes filmstjerner, pistoler og eksplosjoner er underholdning nok i seg selv. Den utmerker seg på ingen måte som spesielt dårlig eller oppsiktsvekkende spekulativ, men samtidig er det nettopp de middelmådige filmene som ureflektert dilter etter sjangerkonvensjonene som er de mest problematiske.