Adoptivsøstrene Jasmine og Ginger kunne ikke vært mer forskjellige. Jasmine er en høyreist, blond skjønnhet som uanstrengt beveger seg blant de vakre og velstående. Ginger er på sin side liten og mørk, og utøver en uimotståelig tiltrekning på høyrøstede og ubehøvlede håndverkere.
Når Jasmines liv i New York faller i grus, og hun må flytte inn sammen med Ginger i San Francisco, er det dermed duket for et møte mellom to særdeles lite kompatible verdener.
Woody Allen har alltid vært middelklassens regissør. Når han befatter seg med arbeiderklassen har han en tendens til å ty til høylytte og karikerte stereotyper, som blir mer og mer gjennomskinnelige dess mer tid de får på lerretet.
"Blue Jasmine" er i stor grad befolket av endimensjonale rollefigurer i lavlønnsyrker. Og selv om skuespillerne jevnt over gjør en godkjent jobb med manuset de er blitt tildelt, kunne filmen raskt ha blitt en triviell affære dersom den ikke hadde hatt Cate Blanchett som sitt sentrale omdreiningspunkt.
Blanchett spiller tittelrollen med en intensitet og en tilstedeværelse man ikke har sett maken til hos Woody Allen siden Mia Farrows roller på første halvdel av 90-tallet.
Jasmine fremstilles innledningsvis som en komisk selvopptatt overklassekvinne uten evne til å legge skjul på hvor mye hun forakter sine nye omgivelser, men etter hvert som Allen og Blanchett langsomt skreller av lagene, blir det åpenbart at situasjonen er langt mer alvorlig enn som så. Jasmine er et vandrende emosjonelt og psykologisk kjøttsår — et langsomt blomstrende mentalt sammenbrudd under en overflate av selvmedisinert selvkontroll.
Allen har aldri vært noen videre dyptpløyende regissør, verken på det psykologiske eller intellektuelle plan. Hans talent har alltid ligget i evnen til å avvæpne publikum med humor og en innbydende estetikk, for slik å gjøre dem mottakelig for velspilte og nyanserike, men samtidig fundamentalt banale dramaer.
Allens storhet handler like mye om rytme, lys og farge på tapetet som det handler om finstemte skildringer av mellommenneskelige relasjoner. Og i så måte er det viktig å huske at så godt som samtlige av hans store filmer er laget i samarbeid med de to mesterfotografene Gordon Willis og Carlo di Palma.
En rekke av Allens filmer fra 2000-tallet har vært skjemmet av direkte utiltalende foto, og en film som "Whatever Works" kunne ha vært løftet flere hakk ved hjelp av en kyndig filmfotograf. "Blue Jasmine" hører ikke til blant Allens vakreste filmer – til det er lyset for jevnt, fargespennet for bredt, og de gule og oransje tonene for dominerende. Men fotograf Javier Aguirresarobe sørger likevel for å gi oss bilder som forankrer filmen i en tiltalende realisme, samtidig som de hele veien fanger opp nyansene i Blanchetts spill.
Med mulig unntak av den humoristiske fabelen "Zelig", er "Blue Jasmine" Woody Allens mest psykologisk forstyrrende karakterskildring noensinne. Cate Blanchett gjør en av de største rolleprestasjonene i sin karriere.
Men den virkelig store overraskelsen er at Allen, etter halvannet tiår med relativt uambisiøse filmer, har forfattet et slikt manus.