Alle som noensinne har besøkt en festival for animert film eller hatt en samtale med en animatør vet at det å lage animasjonsfilm er en absurd vanskelig oppgave. Verdener og figurer skal designes og bevegelse skal illuderes – rute for rute, sekund for sekund – hvilket selv med den moderne teknologiens hjelp fordrer et arbeidslag på størrelse med en norsk hær. I så måte er det verdt å reflektere over det faktum at animasjonsfilmene vi får se på norske kinoer håndverksmessig sett holder et ekstremt høyt nivå. Disney og Pixar har etablert en høy standard, og strengt tatt er det oppsiktsvekkende at konkurrentene i det hele tatt makter å komme i nærheten av den på noenlunde regelmessig basis.
Jeg nevner dette fordi «Grusomme meg 2» i henhold til de fleste allment aksepterte kvalitetskriterier må regnes som en vellaget film. Karakterdesignen er god, animasjonene er mange og påkostede, vitsene er generelt sett solide, og den er full av den typen progressive kjønnsfremstillinger som californiere setter sin stolthet i å forkynne for resten av verden.
Superskurken og alenefaren Gru er på utkikk etter en kvinne å dele livet sitt med, da han kidnappes av den hemmelige agenten Lucy og rekrutteres til å bekjempe en enda ondere superskurk. Deretter går det mer eller mindre nøyaktig sånn som man tror det skal gå. Og det er nettopp her filmens svakhet ligger – mer enn noe annet fremstår «Grusomme meg 2» som en film uten en eneste original idé. Den er film laget etter en velprøvd oppskrift, og selv om denne oppskriften i seg selv garanterer et ikke ubetydelig minstemål av kvalitet, er det vanskelig å møte den med annet enn et stumt anerkjennende nikk.
Alt i denne filmen har vært gjort raskere, smartere og morsommere før, men dét er ikke ensbetydende med at «Grusomme meg 2» er dårlig. dersom man aldri har sett en Pixar-film kan det godt hende man vil storkose seg. For alle andre er imidlertid dette et skuldertrekk og en parentes – om enn en objektivt vellaget én.