«Efter kaffet vill man ha små läkra kvinnor, kärleksgudens undergivna sexslavinnor,» sang de svenske revykongene Hasse & Tage på 70-tallet.
I «Call Girl» kan man se hvordan det artet seg, både utenfra og for jentene som ble sendt til herremiddager og hotellrom, spesialbestilt via bordellmamma Doris Hopp, eller Dagmar Glans som hun heter i filmen.
«Call Girl» er filmen som satte mange svenske sinn i kok lenge før den fikk premiere. Olof Palmes familie mente den fremstilte ham som pedofil horekunde, og anmeldte filmskaperne for ærekrenkelse. De svarte med å klippe ned en spesiell scene.
Filmen bygger på en av de største, politiske skandalene i Sverige i nyere tid. Den begynte med fengslingen av Doris Hopp i 1976. Hun ble siktet for grovt kobleri. Hopp og jentene som jobbet for henne — noen av dem mindreårige - fortalte om en kundekrets bestående av flere samfunnstopper og politikere, deriblant daværende justisminister Lennart Gejer. Det var fremdeles kald krig, og siden noen av de prostituerte også solgte sex til ansatte ved den polske ambassaden, ble Gejer sett på som en sikkerhetsrisiko.
Ettertiden har bevist hvordan fremstående politikere og politifolk forsøkte å mørklegge skandalen.
Det som ikke er uomtvistelig bevist, er om de nevnte politikerne virkelig var horekunder.
I så måte er «Call Girl» problematisk, og Palme-familiens reaksjon forståelig. Selv om Palme ikke nevnes ved navn, gjøres det flere sammenkoblinger mellom ham og filmens sosialdemokratiske statsminister. Tross klippingen, er antydningene om kjøp av sex fra mindreårige åpenbare.
Som kunstneriskverk derimot, er filmen en presis beskrivelse av hvordan makten ter seg. Det som skjer i filmen kunne ha skjedd, og det er i lys av dette den må ses.
Derfor er det synd at filmskaperne legger handlingen så tett opp til en omstridt og uavklart virkelighet. Det flytter oppmerksomheten og diskusjonen bort fra filmens viktigste historie.
Mikael Marcimain spenner opp et stort lerret. «Call Girl» er en intrikat, pulserende sammenveving av hendelser - fra spillet i de politiske korridorene, via Dagmars snuskete virksomhet og politiets arbeid, til affærens virkelige ofre, uansett sannhetsgehalt: de to yngste jentene, Iris og kusinen hennes, Sonja. Sammen med politietterforsker John Sandberg (Simon J. Berger) utgjør de den menneskelige kjernen i historien.
Samtidig representerer de to høyst ulike hverdagsvirkeligheter på hver sin side av Dagmars burleske, glitrende livsstil. Folkhemmet versus diskoskulen. Det sosiale sammenbruddet versus silkebluser og champagne på dyre restauranter.
Slik tegnes et utførlig bilde av 70-tallets Sverige; et samfunn i endring, men også i oppløsning. En tid med kvinnekamp og krav om barnehageutbygging, men også en tid der man på politisk hold ville senke den seksuelle lavalderen og strafferammene for seksuelle overgrep, og avkriminalisere incest.
Iris er den vi kommer nærmest. Fabelaktig fremstilt av Sofia Karemyr, ser vi en ungjente i drift, oppgitt av mor, overlatt til velmenende, men godtroende og handlingslammede sosialarbeidere.
Karemyr spiller frem en opprørsk, trassig og blåøyd 14-åring, sårbar, men også eventyrlysten i møte med den kynisk manipulerende Dagmar.
Overøst med oppmerksomhet, komplimenter, vennlige kjærtegn, dyre klær og fri tilgang på sprit og spenning, lar Iris og Sonja seg lokke ut på en galei de ikke aner omfanget av.
Pernilla August briljerer som Dagmar, stadig mumsende på søtsaker, velvillig imøtekommende overfor horekunder som ringer inn sine ønsker om duvende bryst og stramme rumper, vekslende mellom iskald, hard maktutøvelse og noe som kan forveksles med silkemyk omsorg.
En fryktinngytende og tragikomisk skikkelse, backet opp av Glenn, en ufyselig håndlanger og elsker, spilt av Sven Nordin.
Den fabelaktige fotografen Hoyte Van Hoytema sto bak kamera også på «Muldvarpen» (regissert av Tomas Alfredson, sønn av revykongen Hasse Alfredson). Mikael Marcimain var second unit director. Det merkes.
«Call Girl» har noe av den samme kornete, lett duse stilen, og den samme detaljrike produksjonsdesignen. 70-tallets koloritt gjengis slik at du nesten lukter den. Alt fra interiør til klær og stil er gjennomført og presist, helt ned til de ubarberte armhulene. Eller Iris' blanke, kvisete jentehud og avskallede neglelakk. Små, rørende trekk som gjør henne lys levende og nær.
Å la den spektakulære, politiske skandalen ligge som bakgrunnsteppe for Iris' historie, er et dristig, men riktig valg fra filmskapernes side.
Det svekker ikke filmen som politisk thriller, men ved å vektlegge ungjentene som ble utnyttet og sviktet, får filmen ryggrad og hjerte, og større slagkraft enn en mer kjølig, politisk thriller ville hatt.