«Safe Haven» bygger på en bok av Nicholas Sparks, postkortromantikkens mester, forfatter av 17 romaner, hvorav åtte er overført til et lerret dynket i gyllent sørstatssollys. Sparks emneregister er høyst begrenset. Et par ingredienser ligger fast: To gullgode mennesker som er skapt for hverandre, og minst ett menneske som skal dø, eller er død. Han liker også sykdommer. Som autisme. Eller Alzheimers.
Inn i dette sumplandskapet vandrer Lasse Hallström ufortrødent og uinspirert, med en historie som tematisk er altfor viktig til å mishandles i et idiotopplegg som dette.
Vi har å gjøre med en ung og vakker kvinne, Katie. Vi ser henne flykte fra noe som kan være et drapsåsted. Vi følger en politimanns intense jakt på henne.
Katies flukt ender i den idylliske småbyen Southport, Sør Carolina, der hun skaffer seg jobb og flytter inn i den muligens siste hytten en kvinne i hennes situasjon ville søke tilflukt i, langt inni skogen, milevis fra folk.
Hun blir kjent med Alex, en tiltrekkende enkemann med en sjarmerende og fremmelig datter (Mimi Kirkland) og en litt mer tilbakeholden sønn (Noah Lomax).
Filmen holder seg flytende en stund, som en middelmådig miks av thriller og romantikk. Kjemien mellom Katie (Julianne Hough) og Alex (Josh Duhamel) er god nok til at den midtre delen ville fungert helt ok på DVD eller TV3 en kald vinterkveld under et pledd, med kamillete i koppen.
Så inntreffer første vending. Den kommer ikke som et sjokk, men er sjokkerende lite troverdig, og nesten usømmelig melodramatisk og overspilt.
Rundt neste sving lurer en enda mer hinsides vending.
Med den blir søtsuppen virkelig emmen.
«Mitt liv som hund» og «Hva er det med Gilbert Grape?» står som påler på Lasse Hallströms CV. Øvrig produksjon er av høyst variabel kvalitet. Med «Safe Haven» har han nådd et kunstnerisk bunnmål.