Barndomsvenner. Ordet smaker søtt, smaker sommer og saltvann og peanøtter. Venner for livet, liksom. Jadda. Som om.
For plutselig er man andre steder, på hvert sitt sted, og det som var, er ikke lenger. Så er spørsmålet: Kan vennskapet fastholdes? Er det overhodet et vennskap lenger? Kjente vi hverandre, egentlig?
Regidebutantene Julian Hagemann og Andreas Lisberg stuper inn i tematikken med fin sans for timing og typetegning.
I en særdeles effektiv åpningssekvens settes både rammen og personene.
Den bokstavelig og billedlig talt syklende studenten Jo (Øivind Vogt), trygghetsnarkoman, konfliktsky og samboer med Ane.
Kjekke, men heller kjedelige Mikkel (Sindre Horseby).
Utagerende og rølpete Lasse (Simen Aurstad Gjernes), som fortsatt bor hjemme hos mamma.
Stoffern (Benjamin Helstad) som har begynt å slå seg opp som eiendomsmegler.
De er i tyveårene, og fortsatt der hvor man kan se hvordan de var som guttunger, da vennskapet mellom dem oppsto.
De treffes ikke så ofte lenger, men når de møtes, skal de gjøre de gamle greiene. De har særlig en tradisjon å ta vare på: den årlige gutteturen på hytten til Jos foreldre.
Det blir en tur med flere nisser på lasset. Anes bikkje, blant annet. Andre, ikke spesielt velkomne folk. Personlig drass.
Ting skjer som kaster nytt lys over både vennskapet og særlig en av guttene. Han som kanskje trenger disse kompisene mest.
Hagemann og Lisberg etablerer raskt en frisk og lekende tone, full av autentiske dialoger og gjenkjennelige situasjoner. Her er mye å le av. Under det hele ligger et drag av noe som kanskje ikke er vemodig, det er snarere forgangent, og bidrar — til et visst punkt, til det komikkens skjær som ligger over disse kompisenes samvær og den maskuline hjelpeløsheten som etter hvert utspiller seg.
«Å begrave en hund» er ingen ambisiøs eller dristig film, verken formmessig eller i måten temaet behandles på. Men den preges av en fin blanding munter ærlighet og vilje til å stå lenge nok i alvoret til at tøyset får en nødvendig klangbunn.
Dessuten er den velspilt. Vogt og Gjernes har de mest takknemlige rollene, og fyller dem med stort nærvær og mye komisk talent.
Små, innklippede videosnutter skaper god rytme og nærhet, og fungerer som en enkel, men fiffig tematisk kommentar.
Filmen flyter ellers litt vimsete hit og dit, i tråd med både typer og vekslende stemningsleier. Slik sett har den en indre stringens, også der hvor manus synes å la en tråd henge løs av hensyn til dramaturgien.
Det skjer idet det oppstår en situasjon hvor en av guttene skal, og bør, dra fra øyen. Han venter på en ferge, den viser seg å gå om flere timer. Guttene disponerer egen båt. Ingen tilbyr seg å skysse ham over. Fergeturen forsvinner i det blå. Ingen evner å ta grep om noe, ingen makter å si det som må sies.
Filmen borer ikke dypt nok til at det vonde kjennes virkelig vondt. I stedet for å svi der det skulle svi, tenderer den mer mot å hvile i en tilstand av trykkende taushet. Det er for så vidt også en fin refleksjon av typene og relasjonene den skildrer, men hadde filmen vært en anelse hardere i klypen, ville den som komedie truffet enda nærmere blink.