Et motto står malt på en husvegg i Nygårdsgaten, med svarte bokstaver på koboltblå bunn:. «I want this/our film to be beautiful, not realistic.»
Hver gang jeg ser det, tenker jeg på Terrence Malicks filmer. Ikke fordi de ikke er realistiske, for det er de. På sitt beste er Malicks filmer nærmest taktilt hyperrealistiske. De forteller historier, men ikke alltid på den konvensjonelle måten. De kan være pakket med konflikter, men inneholder ikke nødvendigvis et plott.
Dermed er det heller ikke gitt at de umiddelbart treffer meg. «Badlands» og »Den tynne røde linjen» blåste meg omtrent av banen første gang jeg så dem. «The Tree of Life» både betok og irriterte første gang. Jeg trengte to-tre gjensyn før den åpnet seg opp som det mesterverket den er.
«To the Wonder» havner neppe der. Også her er elementer som nok vil vide seg ut etter flere påsyn. Men filmen oppleves umiddelbart som enklere, ikke så gjennomborende, selv om tematikken er kompleks nok.
Noe skyldes muligens at dette er Malicks andre film på to år. Vanligvis går det mellom fem og ti år mellom filmene hans; nå er han 70 år og har brått tre filmer til i postproduksjon.
Noe skyldes helt sikkert filmens kjærlighetstema, som kjennes litt forslitt, og Malicks form og billedspråk, som med sin sensualitet ofte truer med å havne i det affekterte.
At filmen likevel ikke kjennes banal, skyldes Malicks sammenfletning av kjødelig og religiøs kjærlighet.
Vi møter Neil (Ben Affleck), en amerikaner i Paris, og franske Marina (Olga Kurylenko). I kjærlighetsrus besøker de Mont St. Michel, et kloster i Normandie som tidligere bare kunne besøkes til fots ved fjære sjø.
Marina og datteren følger med Neil til Oklahoma, til en forstad utenfor Bartlesville, i et paddeflatt landskap med høyspentmaster og prærie, motorveier og bensinstasjoner, oljeraffinerier og supermarkeder.
Et landskap Marina begeistret utroper som rikt og rent, men der jorden viser seg å være forgiftet.
Et landskap Malick og fotograf Emmanuel Lubezki nærmest avsjeler og tapper for energi.
Forstaden som et klinisk mareritt av teglstenshus og tørre, tilklippede plener; historieløst.
Butikken overfylt av sirlig stablete varer, men uten et menneske.
En visuell forbløffelse, i kontrast til Malicks ladede naturmystisisme.
Fall in love, sier de på engelsk. Fall out of love. På norsk er det nesten ikke mulig å finne en tilsvarende presis beskrivelse av spørsmålene filmen tar opp.
Kjærligheten som oppstår, og forsvinner igjen. Mennesker imellom, og mellom mennesker og Gud. Består da likevel Guds kjærlighet til menneskene? Består kjærligheten likevel, som kraft?
Marina og Neils kjærlighet ebber ut.
Hun samtaler med byens prest (Javier Bardem), selv i ferd med å falle ut av sin gudstro, og bestemmer seg for å forlate Neil.
Han forelsker seg på nytt i barndomsvenninnen Jane (Rachel McAdams).
Filmen er nærmest uten dialog . Den bæres av bildene, og av fortellerstemmene. Få bruker fortellerstemme så mye, og så godt, som Malick. Hos ham er den flerstemt, poetisk, ofte formet som en bønn, rettet mot den elskede, eller mot Gud, eller begge: «Åpne meg. Treng inn i meg. Hvis meg hvordan jeg skal elske deg.»
«To the Wonder» er som en katalog fylt av Malicks favorittmotiver. Lavt lys. Skygger. Solstråler gjennom gjerdehull, kvinnehender strukket mot solen. Mennesker svøpt i florlette, blafrende gardiner. Trær.
Ingen filmer måltider, barn i lek, åkre og aks som ham.
Ledsaget av Hanan Townshends klassiske musikk, luftig arrangert av Daniel Lanois, gir det en ofte blendende vakker film, symbolmettet, ladet og rik, lett å lese og forstå, og samtidig krevende i sine refleksjoner og spørsmål.
Malick er en mester i å fortelle via bilder, men innimellom beveger han seg på grensen til selvparodi. Det gjelder både de repetitive motivene, i «To the Wonder» gjelder det også de gjentatte scenene av en stadig hoppende og dansende, ertende, lokkende og lekende Marina. De gir skinn av livsbejaelse, men overforbrukes inn i det tilgjorte, irriterende.
Slik jorden er forgiftet av menneskenes avfallsstoffer, forgiftes Bardems prest av tvil. For meg er han filmens sterkeste kort, slik de sterkeste scenene er glimtene fra prestegjerningen han likevel søker å utføre, i en nesten tom kirke, blant syke og døende, fattigfolk og fengselsfugler.
Her kommer filmen aller nærmest det reelle livet. Her er den vakrest. Her finner kjærlighetens under sitt kanskje sterkeste og sanneste uttrykk.