Det er med «Fast & Furious»-franchisen som med Melodi Grand Prix. Man vet hva man får, og kan elske opplegget, eller hate det, men slipper man ikke unna spetakkelet, gjør man best i å lene seg tilbake og la seg rive med.
I så måte legger Justin Lin alt vel til rette. Plottet er knapt mer enn et løst sammenskrudd karosseri rundt filmens durende motor. Lin kjører klampen i bånn, og hoi som det går! Når det kommer til heftig, spektakulær action, er han blant de beste i faget, med en misunnelsesverdig evne til å frigjøre seg fra fysikkens gørrkjedelige lover, og en fabelaktig evne til å utnytte stedlige særtrekk og muligheter.
Alle andre muligheter utnyttes minimalt.
Replikkene er banale, humoren halvhjertet og påklistret.
Brian O'Conner (Paul Walker) er en usedvanlig kjedelig figur. Luke Hobbs (Dwayne Johnson) er omtrent bare kjøtt. Myk i hjertet, mild i øynene og knallhard i skallen scorer Dom Toretto (Vin Diesel) høyest på skalaen for uutnyttet potensial, og må finne seg i å vake rundt på randen av sin egen parodi.
Sammen gir de den oppblåste maskuliniteten et ansikt. Det har ett uttrykk, og det uttrykket har filmens kvinner adoptert.
Men å etterspørre nyanser i et opplegg som dette, er kanskje å be om for mye. Serien følger sine egne lover, og de er ikke logiske. Figurer forsvinner, noen dør tilsynelatende, bare for å dukke opp igjen. Så også her.
Slik sett opererer filmen innenfor et fascinerende spenn. På den ene siden en euforisk dyrking av bilen; modernitetens statussymbol, og farten; modernitetens kjennetegn. På den andre siden noe religiøst, nærmest puritansk, i måten familien vektlegges, lojaliteten og æreskodene, og med sin «død, hvor er din brodd?» I «Fast & Furious» er døden en tilstedeværende, men komplett usynlig størrelse, og kroppen en usårlig muskelmasse hvorfra det knapt pipler noen dråper blod.
Det kan endre seg. Syveren kommer neste år, med «Saw»-regissør James Wan ved rattet.