Nancy Meyers’ «It’s Complicated» spilte inn over 200 millioner dollar på verdensbasis, og Hollywood kan kopiere suksesser. «The Big Wedding» er et forsøk på å ta formelen fra Meyers' film — Hollywood-skuespillere over 50 i melodramatisk og forsøksvis «pikant romantisk komedie - og gjøre det til en sjanger. Og den gjør det med en spektakulær mangel på eleganse og humor som ville vært rent imponerende dersom ikke resultatet var så fornærmende, uutholdelig dumt.
Plottet dreier seg rundt en storfamilie med både ekskoner, adoptivbarn og anstrengte far-datter-forhold, og når den adopterte sønnens biologiske mor kommer på besøk for å overvære bryllupet hans, eksploderer filmen i et fyrverkeri av i idioti. I halvannen time ser vi voksne mennesker løpe rundt og hengi seg til de mest usammenhengende, ulogiske og fundamentalt umorsomme konspirasjoner, i frykt for at en middelaldrende katolsk dame fra Sør-Amerika ikke skal bifalle livsvalgene deres. Ingen av rollefigurene fremstår som mennesker; de har ordtak og klisjéfulle vendinger istedenfor følelser, og de er alle utstyrt med den samme ulidelig selvtilfredse humoren.
Det er noe illevarslende og ubehagelig i hvordan humoren i disse filmene hviler på at publikum skal synes at det at det er helt crazy ekkelt og pinlig at mennesker over 50 har sex. Samtidig er det tilsvarende klamt at man som publikummer blir delaktig i å overbevise aldrende suksessrike hollywoodskuespillerinner om at det er helt, helt greit at de ikke lenger er 38 år gamle.
Uavhengig av hva Robert De Niro, Diane Keaton, Robin Williams og Susan Sarandon de siste (ti)årene har gjort med sine respektive karrierer, er det ingen av dem som har gjort seg fortjent til noe slikt - selv Topher Grace og Amanda Seyfried er for gode for dette. «The Big Wedding» er et godt gammeldags makkverk, og det er høyst urovekkende at denne filmen settes opp på kino, mens Judd Apatows «This Is 40» forvises til hjemmevideomarkedet.