Selv om jeg i dag knapt husker de mest grunnleggende plott-elementene, minnes jeg at jeg likte J.J. Abrams’ første «Star Trek»-film godt.
Ettersom jeg kun har over-flatisk kjennskap til den opp-rinnelige «Star Trek»-TV-serien, så jeg filmen slik jeg antar mennesker som ikke har noen større kjennskap til Marvel og DC Comics' fiksjonsunivers ser superheltfilmer:
Man kastes inn i en verden av merkelige navn og rare kostymer, og slynges så fra den ene underlig gjenkjennelige eksposisjonsscenen til den neste, før det hele når sitt klimaks i en patosfylt kampscene med mer skriking og eksplosjoner enn strengt tatt nødvendig.
«Star Trek Into Darkness» serverer mer av dette — med omtrent samme gevinst.
Den byr på to underholdende timer i kinomørket, og er, når alt kommer til alt, en film som lykkes med det meste den setter seg fore.
Samtidig stiller jeg meg sterkt tvilende til at jeg vil kunne gjenfortelle handlingen ved disse tider neste år. For på tross av det store budsjettet, den vakre overflaten og de mange fiffige små detaljene, er dette en svært lite ambisiøs film.
I likhet med så mange andre filmer som baserer seg på populære franchiser hengir «Into Darkness» seg til det vi på dårlig norsk kaller «fan service»:
Det handler om å gi «Star Trek»-fans et minstemål av det de vil ha, og store deler av filmen blir dermed som å gå på opptråkkede stier - om enn med nye, avanserte sko.
Som i superheltfilmene er det i «Star Trek» en rekke gamle rollefigurer som skal introduseres, og en rekke rituelle signaturreplikker som skal avleveres.
Og først når dette rammeverket er på plass kan man begynne å snakke om noe faktisk plott.
Plottet i «Into Darkness» er interessant nok: En mystisk mann med overmenneskelige evner går til krig mot Føderasjonen av forente planeters hovedkvarter på jorden, og flykter så til en avsidesliggende planet i Klingon-imperiet hvor han vet Føderasjonen ikke vil tørre å angripe.
Dermed må kaptein Kirk & Co. i det stille begi seg inn på fiendens territorium på jakt etter terroristen. Men terroristen er - naturligvis - ikke helt hva han ser ut til å være.
I likhet med «Iron Man 3» er «Into Darkness» en film hvis sentrale konflikt kan sees som en kommentar til George W. Bushs krigføring i Irak og Afghanistan.
At vi får to slike filmer på én sommer sier formodentlig noe om hvordan presidenten vil bli husket.
Og det at disse filmene først kommer etter at hans etterfølger har påbegynt sin andre presidentperiode, sier tilsvarende mye om mentaliteten i Hollywood og USA som sådan.
Spesialeffektene i «Star Trek Into Darkness» ser usedvanlig bra ut, og selve denne behagelige følelsen av å være omgitt av noe dyrt og veldesignet og håndverksmessig solid utgjør en av filmens fremste kvaliteter.
3D-effektene tilfører filmen ytterst lite, men til 3D-effekter å være er de godt over gjennomsnittet.
Dette er god underholdning - og tidvis svært godt håndverk - men det må samtidig understrekes at det også er alt.