I denne nyeste filmen om Pelle Politibil får den snakkende politibilen i oppgave å vokte en nyåpnet havørnpark som innbyggerne i Bodø håper skal forvandle byen til en turistdestinasjon av internasjonalt format.
Men kort tid etter at kronprinsessen har åpnet parken, stjeler en skruppelløs skurk alle dyrene for å stoppe dem ut. Pelle blir dermed ikke bare nødt til å løse mysteriet med de forsvunne dyrene, han ender også opp med å agere mor for en nyklekket ørnekylling.
«Pelle Politibil på sporet» er en animasjonsfilm laget etter en kjent og velprøvd oppskrift. Her finnes humor, spenning og sentimentalitet i forskriftsmessig oppmålte doser, og figurenes stemmer fremføres med både tydelighet og snert. Animasjonen ligger et sted mellom «imponerende til å være norsk» og «vel … det er tross alt norsk», men alt i alt bærer filmen preg av relativt solid håndverk. Særlig er gjengivelsen av nordlandsnaturen og de særegne nordnorske lysforholdene imponerende presis.
Når man som filmkritiker nærmer seg animasjonsfilmer av denne typen, er det lett å måle dem opp mot Pixars nærmest vitenskapelige standarder for familiefilm, og slik sett fremstår Pelle Politibil på sporet"s ambisjoner som oppsiktsvekkende beskjedne.
Med sine 72 minutter er den omtrent så kort som en spillefilm kan bli, og den synes også å ha definert sitt publikum som små barn snarere enn «hele familien», som var parolen Disney i sin tid brukte for å erobre verden.
Både de fysiske og verbale morsomhetene er ting man har sett gjort mer elegant andre steder, men oppskriften fungerer likevel relativt godt. Og takket være et dusin vitser som går over hodet på barna, kan også et voksent publikum sitte gjennom filmen uten altfor store prøvelser.
Sett under ett er dog «Pelle Politibil på sporet»
å alle måter for lett og uvesentlig til at det lar seg gjøre å anbefale den for et voksent publikum. Men dømt ut fra barnefilmens mer ettergivende kriterier fungerer den godt.