Vanessa Redgrave ... Sist jeg så henne på lerretet, var i «Letters to Juliet», der hun tilbød fast føde innimellom overdoser av romantisk sukkerspinn.
Tre år er gått siden den filmen. Redgrave er blitt eldre. Eller skal vi heller si at hun denne gangen får lov til å være så gammel som hun er?
Usminket, stubbhåret og med strikkeluen ned i pannen spiller hun Marion, en dødssyk korentusiast med et optimistisk syn på livet.
Det siste i sterk kontrast til ektemannen Arthur (Terence Stamp), en grettenpeis som gjør livet surt for sønnen, og for Marion også, innimellom, selv om han elsker henne over alt på jord.
Arthurs sure lukkethet er kjernen i historien, og nødvendig for filmens dramaturgi. Men han blir så i overkant vrang av og til, at det går på bekostning av troverdigheten.
Heldigvis er regissør og manusforfatter Paul Andrew Williams klok nok til å legge inn elementer som gjør Marions kjærlighet til ham forståelig. Slik Stamp er erfaren nok til å la det sive ut små glimt av hva som bor langt inni ham et sted. Bare se ham når han endelig smiler! Hadde ikke filmen allerede smeltet hjertet mitt, ville det definitivt smeltet der og da.
For dette er en hjertesmelter av rang, levert av en regissør som langfilmdebuterte i 2006 med den sviende gode, sosialrealistiske thrilleren «London to Brighton», og som så fulgte opp med et par middelmådige grøssere.
I så måte forbauser det litt at han skifter sjanger så totalt. Samtidig var det nok et lurt trekk, selv om «Sang for Marion» ikke er noen stor film. Til det er strukturen i enkleste laget, historien for forutsigbar og budskapet malt ut med litt for bred pensel. Men det er svakheter som lett tilgis fordi filmen er så breddfull av varme og sjarm.
På forunderlig vis greier den å ivareta og fastholde en tiltalende, melankolsk tone, samtidig som den utstråler pur glede.
Mange husker nok det amerikanske koret Young @ Heart, med en snittalder på 77. I 2001 tok koret Festspillene i Bergen med storm. Stephen Walkers dokumentarfilm ble vist på NRK i 2007, og på BIFF året etter.
Jeg ser ikke bort fra at «Sang for Marion» er inspirert av dem.
Om aldri så syk, legger Marion sjel og hjerte og all sin optimisme i det lokale pensjonistkoret. Ledet av unge, entusiastiske og idealistiske Elizabeth (Gemma Arterton) er det ikke akkurat klassiske korsvisker det går i. Her snakker vi pop, rock og heavy metal. Som med Young @ Heart, er litt av clouet hvordan låtene får nytt innhold og ny kraft når de fremføres entusiastisk av mennesker i siste fase av livet.
Trass i ektemannens mutte uvilje, øver Marion møysomt og nøysomt inn solopartiet hun skal fremføre under korets forsøk på å bli med i en prestisjefylt konkurranse.
Slik sett har «Sang for Marion« større slektskap med «Pitch Perfect» – en annen kinoaktuell og musikkrelatert film – enn med «Kvartetten».
Forskjellen er at «Sang for Marion» er langt mer inntagende enn førstnevnte, og enda mer rørende enn sistnevnte. Strengt tatt er den en real tåreperse, men på underlig vis er den det på en ganske usentimental, men veldig vakker måte.