Undersjangeren «Gamle menn viser hvor skapet skal stå» truer med å ta over den amerikanske actionfilmsjangeren – i alle fall hvis vi skal dømme etter hva som finner veien til norske kinoer.
Arnold Schwarzenegger, Bruce Willis og Sylvester Stallone har nå alle øvd inn rollen som pensjonerte muskelmenn som oppgitt lærer den oppvoksende generasjon ett og annet om lojalitet, æresbegreper og brutal vold. Det er en sjanger skapt for banal nostalgi og platte manus, og den blir aldri så fascinerende som når Stallone spiller hovedrollen.
I «Bullet To The Head» spiller han en leiemorder som blir lurt i en felle av sin arbeidsgiver, og tvinges til å samarbeide med en politimann for å få tak i de virkelige skurkene som står bak det hele.
Og han gjør det på sitt eget høyst særegne og uforliknelige vis: Stallone fremstår som en grotesk buktalerdukke av kjøtt, styrt av en uerfaren buktaler med altfor korte fingre, og hans fysikk er et evig forstyrrelsesmoment i alle scener hvor det ikke utøves grov vold. I en tid da tredjehver film på kino inneholder hobbiter, vampyrer og romvesen, blir det stadig vanskeligere å akseptere at Stallone faktisk skal forestille et vanlig menneske.
Walter Hill er en dyktig og merittert regissør og produsent, men det er lite storhet å spore i «Bullet To The Head». Filmen henter scener fra «Eyes Wide Shut», «Eastern Promises» og nær sagt hver eneste buddykomedie som noensinne er laget, men kommer dårlig ut av sammenligningen hver eneste gang. Filmen skyr subtilitet som pesten, og man kan naturligvis hevde at alle dens svakheter er bevisste valg. Men selv om det ikke er noe i veien for at en slik filosofi kan frembringe store filmer, er det samtidig åpenbart at «Bullet To The Head» ikke er en slik film. Som en mer eller mindre tilsiktet metakommentar om Stallones karriere er den dog absolutt fascinerende.