Tre stuntmenn, susende rundt og rundt på hver sin brølende motorsykkel inni en kuleformet metallkonstruksjon. Synet minner om fluer innestengt i en lampekuppel, men er også et talende bilde på filmens tematikk.
I den nydelige, såre (og Oscar-nominerte) «Blue Valentine», gikk Derek Cianfrance under huden på et kjærlighetsforhold i oppløsning.
Denne gangen har han som mål å granske forholdet mellom fedre og sønner; eller snarere: fedrenes synder; spilt ut i tre akter over et tidsrom på 15 år.
Det gjør «The Place Beyond the Pines» til en langt mer ambisiøs, episk fortelling enn «Blue Valentine». Ikke like vellykket som den, men interessant og velspilt, til tider poetisk, og med en gjennomskinnende ekthet, til og med der historien virker kunstig og konstruert.
Vi er i staten New York, i en mellomstor by hvis navn stammer fra mohawkenes språk, og har gitt filmen dens tittel.
En av motorsykkelmennene i metallglobusen er Luke (Ryan Gosling). En enkel sjel i et tatovert legeme, stuntmann av guds nåde, ansatt på et omreisende tivoli.
Med T-skjorten på vrangen setter han seg ett mål i livet da det går opp for ham at fjorårets flørt med Romina (Eva Mendes) resulterte i en sønn, Jason.
Fra nå av handler alt om å forsørge gutten og vinne Romina tilbake. Han forlater tivoliet, bosetter seg i byen og begynner å rane banker. Hensikten helliger middelet.
Cianfrances fortjeneste er at han gjør Lukes handlinger plausible, godt hjulpet av Gosling, som legger all sin karisma i skikkelsen. Jeg tror virkelig at det ikke finnes mye vondt i denne mannen. Jeg tror at han selv virkelig tror at prosjektet er gjennomførbart. Trass i Rominas nye kjæreste, en mann langt bedre stilt enn Luke. Trass forsøkene på realitetsorientering fra Robin – verkstedeieren som gir ham strøjobb og et slags tak over hodet (strålende spilt av Ben Mendelsohn).
Første akt preges av følsom tilnærming til maskulinitetens anatomi, synliggjort på flere måter:
I samspillet mellom Luke og Robin.
I spennet mellom Lukes kropp og utseende og måten han børster forsiktig av fingrene før han holder sønnen første gang.
I hvordan han ønsker å etablere seg som et minne hos Jason, og senere avskjærer dette i det fatale øyeblikket som utgjør filmens omdreiningspunkt.
Kanskje er det Cianfrances affinitet for arbeiderklassen som gjør at førsteakten oppleves som mest nedpå, autentisk og nærgående, med scener som glitrer av filmatisk finesse.
Anslaget følges bare delvis opp i annen akt, der Bradley Cooper spiller Avery, en politimann hvis skjebne henger sammen med Lukas'.
Personlig og sosialt er det oseaner mellom de to.
Mens Avery beskrives som for smart for sitt eget beste, kan Lukas best beskrives som for naiv og uskyldig for sitt eget beste. Mens Lukas bare kan kjøre motorsykkel og mekke motorer, har advokatutdannede Avery helt andre muligheter, og helt andre mål.
Gitt filmens lengde, borer ikke Cianfrance dypt nok i Coopers litt forslitte rollefigur, og i hovedpersonene i tredje akt, som det ikke skal sies så mye om her.
Selv om Cooper nok en gang befester sitt talent, blir det noe utvendig i måten Avery skildres på. Han vekker verken sympati eller nok antipati til at jeg helt engasjerer meg i ham.
Filmen mister også noe av overskuddet og raffinementet, og flyter derfor litt tungt herfra og videre.
Andre og tredje akt er også langt fattigere på filmatiske og fortellermessige overraskelser, og hviler litt for tungt på litt for åpenbare litterære konstruksjoner.
I siste akt biter historien seg selv i halen. Det er også her den vakler mest i konstruksjonene, litterært, psykologisk og sosiologisk.
For å gå tilbake til det innledende bildet av motorsyklistene: I Cianfrances univers synes de sosiale strukturene like fastsveisede som metallbåndene i kulekonstruksjonen de kjører rundt i.
Det kan være sant, gitt bysamfunnet Cianfrance skildrer.
Det behøver ikke være slik, gitt relasjonen han plasserer en av figurene sine i. Under gitte forutsetninger kan miljøet demme opp for den sosiale arven. Under andre omstendigheter vinner biologien. Noe Cianfrance illustrerer – igjen – ved hjelp av tohjulinger. I første akt flykter Luke fra et ran på den lette motorsykkelen sin. Scenen kopieres i siste akt, men da med en tråsykkel. Så dukker motorsykkelen opp igjen. Større og sterkere. Mer skal jeg ikke røpe.