Ikke la deg lure av at Guillermo del Toros navn står på plakaten. Han er inne på produsentsiden, men ett eller annet sted på veien har han trolig bare trukket vennskapelig på skuldrene, og latt det stå til.
Større grunn er det til å la seg lure av Jessica Chastain og Nikolaj Coster-Waldaus opptreden på rollelisten. Særlig Chastain er alltid verdt å se i aksjon, selv om hun denne gangen må ha slitt, etter hvert, med å holde motet og profesjonaliteten oppe.
«Mama» begynner riktig så bra. Lekker stil og design varsler en annen tone enn ordinære grøssere, Chastain og Coster-Waldau utgjør også et litt mer originalt par enn sedvanlig for sjangeren. Særlig Chastains Annabel, en småpønkete gitarist med et avslappet forhold til livet, og med både vilje og evne til å ta ting på strak arm.
Fem år tidligere forsvant Lucas' (Coster-Waldau) bror og hans to små døtre, Victoria og Lilly. Lucas har aldri gitt opp letingen etter dem. Og sannelig blir jentene funnet, i en rønne av en hytte ved et skogsvann. Avmagrede, halvville, men i live. Hvem har tatt seg av dem?
Lucas og Annabel får omsorgsansvar for jentene, godt hjulpet av barnepsykiateren som behandler dem for traumene etter årene i skogen.
Hver på sin side blir de voksne mer og mer overbeviste om at de har fått ukjente krefter med på kjøpet. Hva, eller hvem, vil du helst ikke vite. For nedturen begynner idet mysteriet materialiserer seg.
Frem til dit har «Mama» to i seg til å bli det anslaget lover: en annerledes grøsser, med en gjennomgående uhyggelig tone, men med mer enn noen billige kvepp på agendaen.
Med morskjærlighet som grunnidé, trekkes interessante tråder til Annabel, en kvinne som aldeles ikke lengter etter å bli mamma. Denne usentimentaliteten gjør henne i stand til å ta omsorg for jentene, se hva de trenger og gi dem det, ganske røft og kontant og litt motvillig, men med en forståelse for voksenansvar, og med deres behov for øyet mer enn sitt eget, udekkede behov for å være mor. En slik kvinneskikkelse er mangelvare på film, og det tjener manusforfatterne til ære at de heller ikke utover i filmen forsøker å vekke tillive en slumrende morslengsel i henne.
Så er det jentene, formidabelt spilt av Megan Carpenter og Isabelle Nélisse.
Synet av de vanskjøttede barna, særlig Lilly, isolert i angst, med ansiktet mot veggen, knaskende på møll, gir assosiasjoner til mer sosialrealistiske sjangre, og vekker mer sorg enn grøss.
Hadde filmen tatt sitt eget anslag alvorlig, kunne dette blitt en psykologisk grøsser av dimensjoner, med spørsmål som omsorg, omsorgssvikt og konsekvenser som tema.
I stedet tar behovet for å mane frem mysterier overhånd, og skuffelsen brer seg. Brått har ikke filmskaperne en eneste overraskelse på lur. Klisjeene velter ut av skapet, bokstavelig talt. Resten er bare komplett latterlig.
For en nedtur.