Rent filmatisk imponerer ikke Dustin Hoffmans regidebut.
Filmen flyter av gårde like knirkefritt som konfliktene den behendig unngår å dukke ned i. Her tas ingen sjanser, og vi bys ingen utfordringer. Filmen preges også av å være basert på et teaterstykke.
Men i all sin motstandsløse lettfordøyelighet, er dette også en dypt sjarmerende film, kostelig i sin erkebritiske humor og rørende i sin tematisering av livslang kjærlighet — til mennesker så vel som musikk.
Dessuten er den velspilt. Annet var ikke å vente med en rolleliste toppet av britiske veteraner.
De spiller et knippe av beboerne på Beecham House, et mondent gamlehjem for pensjonerte musikere. De fleste riktig nok så spreke at man skulle tro de kunne greid seg utmerket på egen hånd; men la gå.
Her spøkes lunt rundt Wilfs (Billy Conolly) testosteronsprengte flørting og diverse feterte divaers selvskryt og rivalisering.
To faktorer gjør at ting spisser seg en smule til. Den ene er møtet mellom Jean (Maggie Smith) og Reginald (Tom Courtenay), som har en kronglete fortid sammen.
Den andre knytter seg til gamlehjemmets årlige feiring av Giuseppe Verdis fødselsdag. Lar det seg gjøre å gjenforene Jean, Reggie, Cissy og Wilf i Bella figlia dell’amore - den berømte kvartetten fra Rigoletto?
«Kvartetten» er en upretensiøs påminnelse om at mennesker har levd et mangfoldig liv før de ble rynkete, grå og fikk trøbbel med hofter og prostata. Og at skrantne kropper fortsatt kan være fulle av liv, lyst og lengsler.