Huleboerjenten Ipp er en nysgjerrig sjel i en verden hvor nysgjerrighet som regel er synonymt med døden. Sammen med familien sin tilbringer hun mesteparten av døgnet i en mørk hule, men når hun en dag møter den jevngamle (og hakket mer utviklede) Gard, endres plutselig hele familien Croods tilværelse. Gard forteller at verden er i ferd med å gå under, og for å unnslippe apokalypsen legger de sammen ut på en reise gjennom en rekke mystiske og farefulle landskap.
Animasjonen i «The Croods» er aldeles strålende. Og selv om jeg personlig ville foretrukket å se den i 2D, har filmskaperne anstrengt seg for utnytte 3D-teknologien til å skape en større følelse av fart og dybde. Et par av figurene blir hakket for naturtro til å artikulere den typen banale og eviggyldige følelser som er animasjonsfilmens fundament. Men alt i alt er også karakterdesignen relativt god. Min personlige favoritt er den rabiate monsterbabyen Sanne, mens jeg stusset litt mer over den formfulle Ipp, som i et kostyme inspirert av Raquel Welchs pelsbikini fra «One Million Years B.C.», fremstår som overraskende seksualisert.
«The Croods» henter elementer fra «Lillefot og vennene hans», «Istid»-filmene, og «Avatar», og handlingen er et lappeteppe av Hollywoods mest pålitelige standardtemaer. Det handler om å gripe dagen, overvinne frykten, bruke fantasien, tørre å være nysgjerrig, tenke selv, stole på seg selv, og huske å fortelle familien sin at man er glad i dem. Manus er en eneste lang oppvisning i systematisk følelsesmanipulasjon, og de siste tyve minuttene av filmen utgjør en overdådig fontene av sentimentalitet, som ville vært komplett uutholdelig dersom den ikke var så effektiv.
«The Croods» er en enkel animasjonsfilm som mangler Pixar-filmenes intelligente humor. Til gjengjeld kan den skilte med en rekke gode actionsekvenser, en håndfull blendende vakre scener og en oppsiktsvekkende kyndig utnyttelse av velprøvde hollywoodklisjeer.