Det finnes snart ikke det folkeeventyr som ikke er blitt gjenstand for en påkostet, actionfylt filmatisering, hvor store doser klumsete dataanimasjon resolutt fravrister fortellingen siste rest av dens særegne magi.
Og nå har altså turen kommet til eventyret om Jack og bønnestengelen.
Handlingen i «Jack the Giant Slayer» er lagt til kongeriket Cloister, hvor den heltemodige bondegutten Jack tilfeldigvis ender opp med en pose magiske bønner. Under en krangel med onkelen havner en av bønnene på avveie, og så fort den kommer i kontakt med vann, eksploderer den i et gigantisk flettverk av stilker som synes å rekke hele veien opp til himmelen.
I virkeligheten leder bønnestengelen til et sagnomsust rike over skyene, hvor en mytisk rase groteske og brutale kjemper holder til. Ubeleilig nok har prinsessen av Cloister blitt tatt til fange av kjempene, og sammen med en liten gruppe soldater legger Jack ut på et farefullt redningstokt.
«Jack the Giant Slayer» er en film blottet for inspirasjon og overskudd. Skuespillerinnsatsen er like rutinert som den er halvhjertet, og både manus og produksjonsdesign fremstår som et lemfeldig sammenrasket av elementer fra nyere amerikanske eventyrfilmer.
I utgangspunktet er det ingenting som tilsier at en film som utelukkende er satt sammen av Hollywoods billigste og mest velprøvde triks behøver å være dårlig. Ben Afflecks «Operasjon Argo» er et bevis på at denne fremgangsmåten kan resultere i høyst severdig underholdning (uten at jeg dermed vil forsvare Oscar-statuettene). «Jack the Giant Slayer» er imidlertid et eksempel på de mange farene ved en slik tilnærming; den er kanskje ikke så fryktelig dårlig , men den er en nærmest spektakulært forutsigbar, uinspirert, kjedelig og forglemmelig film.
Å ha sett «Jack the Giant Slayer» føles til forveksling likt det å ikke ha sett «Jack the Giant Slayer». Det er noe av det verste man kan si om en eventyrfilm.