Ser man «I Give It a Year» som en film regissert av manusforfatteren bak «Borat», med en rekke morsomme britiske skuespillere på rollelisten, er den en stor skuffelse. Men ser man den som en tradisjonell romantisk komedie, med uforløste ambisjoner om sjangerkritikk, er den slett ikke så verst.
Filmen starter der de fleste romantiske komedier slutter: Josh og Nat har nettopp har giftet seg, bare syv måneder etter de først møttes. Det tar imidlertid ikke lang tid før den berusende forelskelsen begynner å slå sprekker, og snart kaster begge stjålne blikk etter hver sin nye flamme.
«I Give It a Year» inneholder en rekke elementer som er atypiske for den romantiske komedien. For det første er ingen av de to hovedpersonene videre sympatiske: Rose Byrne er sykelig pertentlig og irritabel som Nat, og Rafe Spalls rollefigur Josh endrer raskt personlighet til en selvsentrert idiot uten sosiale antenner. Interessant er det også at Nats nye flørt, den amerikanske forretningsmannen Guy, skildres som den pertentlige motsatsen til den slaskete briten Josh — vanligvis er det som kjent motsatt. Det at filmen begynner og slutter som den gjør, kan også sees som en kritikk av sjangerens skildring av romantisk kjærlighet som en evig transcendental henførelse.
Men - og dette er et ganske betydelig men - som i den langt mer vellykkede «Bridesmaids» undermineres disse tilløpene til sjangerkritikk av det tradisjonelle plottet. Også «I Give It a Year» er en kjærlighetshistorie, og på tross av mange gode tilløp er det de fantasiløse skildringene av parliv og romantikk som dominerer.
Det må understrekes at filmen tidvis er riktig så morsom, men ettersom vitsene er pakket inn i vasstrukne klisjeer - selv mistet jeg tålmodigheten midtveis i en montasjesekvens hvor Rose Byrne irriterer seg over et oppslått dolokk - blir humoren en nesten like stor kilde til frustrasjon som fraværet av oppskriftsmessig fremstilt gåsehud.