STORE MOTSETNINGER gjør «Eventyrland» til en fascinerende film.
I den ene ytterkanten utspiller seg en kaldblodig spenningsfilm, i den andre en sår og romantisk kjærlighetshistorie. Midt imellom vaker et sosialrealistisk drama.
FILMENS RAMME er etterdønningene av et fatalt øyeblikk. Ikke originalt, men reddet av Ommundsens evne til å få frem faktorene i situasjonen: Kjæresteparet Jenny og Frank i en naiv, slurvete klemme mellom handling (dopet de skal hente i et gartneri på Jæren), emosjoner (hun har nettopp fortalt ham at hun er gravid), vennen som lurer dem og en situasjon som plutselig blir større og farligere enn de forutså.
FLERE ÅR SENERE slipper Jenny ut av fengselet.
Datteren er i fosterhjem, leiligheten sjaber, økonomien laber.
Det som driver henne, er drømmen om å få datteren tilbake og leve et vanlig liv.
Men her finnes krefter sterkere enn Jennys vilje. Skruppelløse drittsekker mener hun skylder dem en tjeneste eller fem, siden hun rotet ting så skikkelig til der i gartneriet.
I EN SCENE KASTER JENNY ringen hun fikk av Frank ut i et sumpete myrtjern. I neste øyeblikk står hun til livet i møkkavann mens hun leter fortvilet etter ringen på bunnen.
Nydelig og talende, både for Jennys situasjon, og for psyken hennes. Også i Jenny er det et stort spenn. Litt lav impulskontroll på den ene siden. Ukuelig vilje til å slåss mot overmakten på den andre. Silje Salomonsen spiller frem en skikkelse som bærer sin skjebne med stoisk ro, samtidig som hun rykkes mer og mer ut i desperasjonen. Her ser vi, igjen og på veldig kort tid, et norsk talent utfolde seg med skuespill perfekt tilpasset filmformatets behov for varhet og små virkemidler.
IKKE ALT FUNGERER like godt. Dialogene flyter stort sett naturlig. Vegar Hoels Ådne er dritskummel, og viser hvor mye faenskap som kan uttrykkes ved bare å mumle lavt. En kunst noen av de andre drittsekkene mangler.
At overspillet og klisjeene får florere her, kan skyldes Ommundsens behov for å legge inn noen gimmicks. En av drittsekkene snakker nordnorsk og heter Timmy Virkola. En ellers intens og etter hvert fatal forfølgelsesscene brytes opp av et sykkelintermesso med malplassert situasjonskomikk.
Den type humor forstyrrer dybden i Jennys kamp og stiller seg i veien for historien hennes.
THOMAS DYBDAHLS stemningsfulle musikk ligger litt for tungt på bildene og gir en følelse av musikkvideo mer enn velintegrert lydspor.
Samme tendens til overfortelling ses i sekvensene med Jennys datter Merete (Iben Østin Hjelle). Her blir dessuten poesien og romantiseringen nokså påtrengende, på grensen til sentimental.
«EVENTYRLAND» FORSKREVER seg i det hele tatt litt i sitt ambisiøse prosjekt. Det er som om filmen ikke helt finner sin egen tone, og det er synd, for den oser av vilje til å gjøre noe annerledes og ekte, og klarer det også veldig langt på vei.
Imponerende nok er den også laget med minimalt budsjett og nærmest på dugnad av familie, venner og kjente. Kjernen i staben har jobbet på alle Ommundsens prosjekter («Mongoland», «Monstertorsdag», «Rottenetter»). Ommundsen står selv for manus, regi og foto. Sistnevnte er filmens aller største pre.
OGSÅ HER ER SPENNET formidabelt. Fra vidt jærlandskap til tett skog, summende av fuglesang. Fra glitrende sollys til ødslig forfalne interiører. Fra virrende intensitet til lange, poetiske tagninger.
Billedspråket, og bruken av naturen, minner om stilen som ble kjent som den vestsvenske filmbølgen, med folk som blant andre Jesper Ganslandt («Farvel Falkenberg» og «Apen») i front. Ommundsens poesi blir ikke like sår, og desperasjonen ikke like dirrende, men på sitt beste er han i nærheten.