«Jag etter vind» kan liknes med et rom i et gammelt hus, der tapetet har løsnet i et hjørne. Drar du i fliken, åpenbares et annet tapet under. Fikler du også det løs, kommer et nytt til syne. Slik kan du holde på å rive løs biter av stadig eldre tapet, historier klistret lagvis på hverandre og på ett punkt limt fullstendig sammen.
Rune Denstad Langlo langfilmdebuterte for fire år siden med den upretensiøse og underfundige «Nord», ført i pennen av Erlend Loe. En landeveisfilm pr. snøscooter, bestående av en samling mer eller mindre pussige situasjoner og personer.
Nå har Langlo skrevet manus selv. Resultatet er en langt mer konsistent film, visuelt og tematisk vakker, enkel i strukturen, effektivt fortalt, og med et tydelig ønske om å hviske oss noe i øret.
Filmen begynner i Berlin, der motedesigneren Anna lever med sin dansk-tyske forlovede.
Så kommer telefonen. Bestemoren hennes er død. Anna reiser tilbake til den vesle kystbygden. Til en taus og sur bestefar, som helst vil være i fred. Til et hus der lite er forandret siden 50-tallet. Til et gårdsmiljø hvor naboene på hver side av den smale veien ikke har snakket med hverandre på årevis.
Under tausheten og det tilsynelatende stillestående, ligger de altså, disse lagene av historier. Ting du ikke visste om dine nærmeste. Minner, erfaringer og sorger som har satt spor, i Anna – også hun taus, på sitt vis – og i menneskene rundt henne.
Mens historiene gradvis avdekkes , vider fortellingen seg ut, på et indre og dypere plan. Erkjennelser vokser frem, valg må tas. Men som litterær slektning av Loe, er ikke Langlo en mann av store ord. Det hele fortelles ettertenksomt og stillfarent, med forgjengeligheten som melankolsk undertone og med blikk for menneskelige særtrekk, pussigheter og humor.
Der «Nord» var en på mange måter svært trøndersk film, er "Jag etter vind" på ingen måte stedsspesifikk. Tematisk kunne den foregått hvor som helst, noe som understrekes av mangfoldet i språk og dialekter. Bestefar Johannes snakker svensk, men griper enhver anledning til å snakke tysk. Ellers går det i nordnorsk, trøndersk og østlandsk.
Samtidig fanger filmen en stemning og et miljø som er typisk utkant. Kassadamen på Coop, med sine aborter, seksuelle lyster og ringe utvalg menn. Øl og klining i baksetet på bilen. Måten få mennesker lever tett på hverandre.
Ola Kvernbergs musikk brukes med sparsommelighet, og bidrar til den vare, vemodige stemningen.
Vakkert, sørtrøndersk kystlandskap ligger som en myk og åpen ramme rundt fortellingen, fiffig og talende kontrastert av menneskeskapte elementer. En bratt betongbro, skipsvrak og skrot. En nedlagt fabrikk.
Like fiffig er bruken av arkitektur som tidsmarkør. Fra bestefarens gamle, hvite våningshus via Annas barndomshjem – et typisk 70-tallshus – til Stokkøya Sjøsenters Strandbar, som med sin minimalistiske modernisme peker fremover mot nye tider og levemåter. Turisme versus bestefarens potetåker. Avvikling og utvikling. Forventninger og forgjengelighet.
Marie Blokhus spillefilmdebuterer som Anna, og det er en helt nydelig debut. Ansiktet både speiler og skjuler små og store følelser, spillestilen er like nedpå som filmen. Med korte riss gir hun et tydelig bilde av hvem Anna er. Samtidig holder hun hele tiden noe tilbake, og opprettholder dermed nysgjerrigheten rundt hvem hun er.
Slik er det med Sven-Bertil Taubes bestefarsskikkelse også. Etter hvert som historien vokser frem, blir jeg mer og mer glad i ham, og mer og mer glad i filmen.