Målt etter utseendet alene, ville eventyret om Oscar Diggs' magiske reise til Oz scoret høyt på karakterskalaen.
«Oz: The Great and Powerful» er en forløper til L. Frank Baums fortelling om «Trollmannen fra Oz». Visuelt legger filmen seg tett opp til den mest berømte av de mange filmatiseringene, Victor Flemings fra 1939, påplusset alle effektene moderne datateknologi gjør mulig. 3D inkludert.
Men utseende er ikke alt. Avkledd overdådige virkemidler og eventyrlig produksjonsdesign, er «Oz: The Great and Powerful» en heller tom og overflatisk affære. Selv om det pøses på med påståelig moral om samhold og folkevilje, overtydelig ropt ut i særlig en scene, som nesten blir litt uggen i sitt brøl etter en sterk leder som kan føre landet ut av uføret.
Også handlingsmessig er filmen ganske masete, med mye skrik og skrål.
Men midt i støyen oppstår fine øyeblikk. Som når filmen går fra svart-hvitt til blendende farger idet Diggs' ankommer eventyrlandet Oz via luftballong og tornado.
Eller Diggs' første møte med Porselenspiken, der han ømt limer sammen de ødelagte bena hennes. Scenen sier alt om hva filmen mangler av magi som berører, hvor mye den hadde tjent på å roe ned litt oftere, og på å være litt mer subtil.
Som så ofte i eventyrene står kampen mellom det gode og det onde, i eventyrlandet Oz så vel som i sjarlatanen Diggs. James Franco overspiller ham med kledelig glimt i øyet, men uten å gi ham mye dybde og sjel. Mot seg og med seg har han tre godt gestaltede hekser; Theodora (Mila Kunis), Glinda (Michelle Williams) og Evanora (Rachel Weisz).
Noe som burde borget for sjarm og vidd. Men heller ikke det trenger gjennom den massivt storslåtte overflaten.
Sam Raimi spekker filmen med referanser til det litterære forelegget så vel som eventyr og populærkultur. Som Martin Scorsese gjorde i «Hugo», legger også han inn en hyllest til filmmediets magiske evner. Alt er flott å se på, men jeg savner en tydeligere nødvendighet i Raimis film, og mer varme mellom all den spektakulære trolldomskunsten.