At Tom Twyker og søsknene Wachowski fant hverandre i David Mitchells roman, er ikke overraskende. I «Løp Lola, løp» lekte Twyker med tilfeldighetenes spill. «Matrix» var en intrikat kretsing rundt ideen om hvorvidt alt vi ser, opplever og gjør bare er innbilning.
Mitchells kritikerroste og prisbelønnede verk handler om livets kretsløp, og har både revolusjonære og bibelske undertoner. Romanen består av seks historier fortalt av hovedpersonen i neste historie og avbrutt på et avgjørende tidspunkt i fortellingen. Tids— og stedsmessig beveger den seg mellom stillehavsøyene anno 1849, Storbritannia på 30-tallet og i nåtid, via USA på 70-tallet og Neo Seoul i 2346, til et postapokalyptisk samfunn langt inne i fremtiden.
Et puslespill å lese, og en såpass stor utfordring å filme at trioen Twyker/Wachowski fortjener en viss kred for i det hele tatt å forsøke.
De gjør det heller ikke lettere for seg selv, eller publikum, ved å hakke puslespillet opp i enda mindre biter, og strø det ut over nesten tre timer.
Med Tom Hanks, Halle Berry, Jim Sturgess, Jim Broadbent, Susan Sarandon og Hugh Grant i mer eller mindre sentrale roller, lar de fortellingen hoppe frem og tilbake mellom tidsepokene. Skuespillerne dukker stadig opp i nye skikkelser. Noen skifter kjønn og etnisk tilhørighet. Alt etter fortelling og tid veksler stilen mellom melodrama og tragedie, farse, science fiction og spenning.
At vi alle er lenket til hverandre, er en vakker og nødvendig tanke som hadde fortjent en bedre film. Problemet er likevel ikke at regissørtrioen reduserer Mitchells filosofi til noe som ligner nyreligiøst babbel. Akkurat det gjør de med så stor oppriktighet at det nesten blir rørende, om aldri så kleint.
Litt av problemet er snarere at oppriktigheten er så dypfølt at jeg innimellom lurer på om de virkelig mener det, egentlig , eller om de bare driver ap med publikum.
Mistanken forsterkes av at filmen er så gjennomført ujevn i alle ledd.
Enkelte sekvenser er sugende gode , blant annet deler av fortellingen fra Neo Seoul, der vakre replikanter har som oppdrag å "hedre sine konsumenter" i en futuristisk kjappmatkafé, og fine tråder trekkes til «Blade Runner», både visuelt og idémessig.
70-tallssekvensen smaker litt for mye pastisj til å fenge helt. Skildringen av det postapokalyptiske øysamfunnet nærmer seg kalkunen, men morer med sin pidginengelsk og med Hugh Grant som fryktinngytende kannibal.
Noen sminkejobber er, om ikke fantastiske, så i alle fall fornøyelige. Andre er så usannsynlig dårlige at jeg mister konsentrasjonen og blir sittende og vente på hvem som dukker opp rundt neste sving iført merkverdige øyne og neser.
Kultmystikeren Carlos Castaneda refereres til omtrent i samme åndedrag som den sovjetiske forfatteren og dissidenten Aleksandr Solzjenitsyn. Det hentydes til så vel zombiefilmer som til de tretti år gamle filmene «Soylent Green» og «Gjøkeredet». Sistnevnte i filmens for øvrig mest fornøyelige historie, en britisk farse der Broadbents forlegger brått befinner seg i en kafkask situasjon, ufrivillig innestengt på et pleiehjem.
«Cloud Atlas» er i det hele tatt fascinerende i sin ubendige vilje til å ville ha med alt hjertet kan begjære av episk historiefortelling og grunnleggende forestillinger og myter. Den koker sammen ideer om karma og déjà vu, sjelevandring og religiøs tro, kunstig intelligens, slaveri og frigjøring på flere plan. Slik sett er den et eventyr, i dobbelt forstand, og som sådan har den underholdningsverdi.
Det gjør dette også til en film jeg godt kunne tenke meg å se igjen, for å få med meg enda flere detaljer, og fordype meg i de sekvensene som fungerer. Kanskje vil jeg like helheten bedre da. Kanskje vil svakhetene bli enda tydeligere.
Det som er helt sikkert, er at «Cloud Atlas» er en film mange vil elske, mange vil hate og mange vil elske å hate. Foreløpig befinner jeg meg i siste kategori.