Det mest interessante med «The Last Stand» er at det er en actionfilm produsert i Hollywood med oppsiktsvekkende få hvite amerikanske menn på rollelisten.
Filmen er et fascinerende lappeteppe av kitschpreget americana og underlige dialekter, og på sitt vis kan den sees som en kommentar til den opphetede amerikanske innvandringsdebatten. Plottet er konstruert som en vri på det som vanligvis skjer ved grensen mellom USA og Mexico, narkobaronen Gabriel Cortez har rømt fra fengsel i Las Vegas, og i en spesialbygget Chevrolet Corvette suser han av gårde mot Mexico hvor det gode livet venter.
Når dette premisset vel er etablert, oppgir filmen imidlertid sine ambisjoner om å si noe om etnisitet og tilhørighet i dagens Amerika. Deretter handler det utelukkende om hvordan en liten gruppe modige menn og kvinner gjør det de føderale myndighetene er for tungrodde og korrupte til å gjøre — nemlig å opprettholde lov og orden. Beleilig nok har våre helter et gigantisk privat arsenal av våpen tilgjengelig, så helt uten samfunnsrelevans er filmen likevel ikke.
«The Last Stand» er regissert av koreanske Jee-woon Kim, som skrider til verket med smittsom entusiasme. Actionscenene preges av høyt tempo og et godt øye for underholdende og medrivende voldsskildringer. Og selv om dialogen gjennomgående sett er klønete og patosfylt, får man unektelig en viss sympati for Kim der han med et selvbevisst glimt i øyet pløyer seg gjennom replikkvekslinger han tilsynelatende er ute av stand til å se som annet enn virkelighetsfjerne klisjeer.
Filmens soleklare høydepunkt kommer helt mot slutten, hvor regissøren gjør plass til en stillfaren og særdeles langsom biljakt i en maisåker. Denne scenen utgjør et lite, men høyst severdig stykke filmkunst, som sørgelig nok først og fremst illustrerer hvilken demonstrativt uoppfinnsom og formeltro film «The Last Stand» i realiteten er.