Finnes arbeiderklassen fortsatt? Hvordan lever den i så fall sitt liv og hva skiller den fra middelklassen?
Spørsmålet dukker opp og diskuteres heftig med ujevne mellomrom, nå sist i aviser og på sosiale medier etter at Malin Lenita Vik blogget om sin klassereise fra et hjem uten aviser og dagsrevy, inn i statsvitenskapen.
Gabriela Pichlers debutfilm er et svar på tilsvarende diskusjoner, slik de ble ført i Sverige.
Tittelen kan med en viss ironi assosieres til det hollywoodske selvrealiseringsdramaet «Spis elsk lev». I den dro Julia Roberts frustrerte overklassefrue ut på en gastronomisk og åndelig reise for å finne seg selv.
«Spise sove dø» tegner opp en langt mer håndfast kamp for tilværelsen.
Ungjenten Raša bor sammen med sin far på et lite sted sør i Sverige. De har bakgrunn fra Makedonia, men er svenske «i praksis», som Raša sier. Hun jobber på et salatpakkeri, og forsørger dem. Han tar strøjobber som billig arbeidskraft i Norge.
Her handler det altså ikke om «å finne seg selv», men om å finne en jobb når nedskjæringene rammer pakkeriet. Det handler om tilhørighet – til sted og mennesker, om kropper slitt ned av manuelt arbeid, og om å være underlagt konjunktursvingninger og rasjonaliseringer, prisgitt mennesker som ikke har peiling på livet de lever.
I det siste ligger mulighet for mange krenkelser. Pichler beskriver dem med skarpsyn og humor.
Som da Rašas far – etter nok en økt i Norge – går til legen med sin stadig kranglete rygg. «Hvordan kunne du gjøre noe så dumt? Alt handler ikke om penger. Man må ikke bli grådig, heller», sier legen.
Eller coachen arbeidskontoret pusser på Raša og hennes kolleger etter at de har mistet jobben på salatpakkeriet.
«Dere har hele fremtiden foran dere!», sier hun smørblidt til ungdommer som har droppet ut av skolen, og 50-60-åringer med slitne kropper og oppgitte blikk.
De trenes i jobbintervju og drilles inn i et tomt «kompetansespråk», fremmedgjort og komplett ubrukelig i deres virkelighet.
Selv om det under overflaten bobler av sinne og frustrasjon, må ikke filmen forveksles med elendighetsbeskrivende sosialrealisme. Den er alt annet enn det.
Historien bygger på foreldrenes bakgrunn, og foregår i et miljø og blant menneskene Pichler kjenner, ut og inn, på godt og vondt. Bildet hun tegner er presist og varmt, fritt for sentimentalitet og romantisering, men fullt av elementer gjenkjennelige for alle med arbeiderklassebakgrunn.
Rašas yrkesmessige stolthet over å kunne gjenkjenne vekten av 170 gram rucolasalat i hånden.
Den fysiske omgangsformen, den røffe knuffingen, det direkte språket. Samhold og omsorg. Ubehjelpelighet og barskhet i skjønn forening, filmet med et kamera like urolig som Rašas energiske kropp, og gitt et uttrykk tett opptil det dokumentariske.
At de fleste medvirkende er amatører , imponerer i seg selv. At de ser ut som om de med største naturlighet bare er seg selv foran kamera, bidrar til den autentiske, dokumentariske stilen.
Den som likevel imponerer mest, er Nermina Lukač i rollen som Raša. Lukač spiller henne med troverdig umiddelbarhet og tilstedeværelse, og gir oss samtidig et annerledes og voldsomt etterlengtet, autentisk og sammensatt ungjenteportrett.
«Sove spise dø» er i det hele tatt en befriende film å se.
Og den er en modig film å lage i et Skandinavia der premissleverandørene generelt synes å ha glemt at noen fremdeles produserer varene de konsumerer, og betaler en pris – både for produksjonen og for et arbeidsmarked og en velferdsstat under press.
Gabriela Pichlers langfilmdebut har forståelig nok vunnet folks hjerter både ute og hjemme. I Venezia vant den festivalens publikumspris. I Sverige røsket den nylig med seg fire av de fem Guldbaggene (tilsvarende Amanda) den var nominert til: Beste film, beste regi, beste manus og beste kvinnelige hovedrolle.