Snakk om skyhøy wow-faktor! Filmen er Oscar-nominert for foto, produksjonsdesign og kostymer, og bør stille sterkt. Jacqueline Durran har allerede fått en Bafta for sistnevnte.
Men «Anna Karenina» er ikke bare sukkertøy for øyet.
Med Keira Knightley, Jude Law, Aaron Taylor-Johnson og Alicia Vikander i sentrale roller, gjør Joe Wright (regi) og Tom Stoppard (manus) Leo Tolstojs drama til en dristig og original demonstrasjon av hvordan innhold og medium kan flettes sammen.
Tolstojs episke kjærlighetsroman skildrer sosietets— og landsbyliv i 1870-årenes Russland. Anna er gift med embetsmannen Karenin, og har en sønn med ham. Møtet med gardeoffiseren Vronskij blir skjebnesvangert. Hun forlater mannen, og mister samtidig sønnen, sosial status og ære.
Ved å la deler av handlingen utspille seg i teateret, på scenen, i salen og på snorloftet med, viser Wright og Stoppard det kunstige og kunstferdige i sosietetens sosiale spill, der alle har sine tildelte roller, diktert av skrevne og uskrevne regler, spilt ut i en illusjon som brytes hvis aktørene begynner å improvisere.
Det betyr ikke at dette er filmet teater. Det er teatralt, av og til operetteaktig; det er koreografert, av og til komisk. Men det er film. Et uimotståelig, glitrende kostymedrama, tettpakket av visuelt frapperende overganger og forflytninger i tid og rom.Tepper trekkes til side for å åpenbare helt andre landskap. Koreograferte kontorister fovandles med et fiffig håndgrep til kelnere på restaurant. Annas vifte, med en lyd som illuderer tunge hjerteslag, for så å gå over i hestetramp.
Kamera erstatter teaterets dreiescene. Skuespillerne beveger seg organisk mellom realistiske og kunstige kulisser. Samtidig gir filmens form dem mulighet til å spille ut en patos som ville vært umulig i en realistisk setting.
Her nærmer Wright seg Brechts verfremdungsteknikk, og viser hvordan også film er kunstig og iscenesatt.
Ikke dermed sagt at «Anna Karenina» ikke innbyr til innlevelse. Innimellom både rører og griper den, tematisk og visuelt.
Knightleys Anna er en lidenskapelig, elskende kvinne, muligens mer opprørsk her enn Tolstoj skrev henne.
Filmen vektlegger 1800-tallskvinnens ufrihet innenfor et system der utroskap ses gjennom fingrene på, bare man er diskré og opprettholder fasaden. Det er denne dobbeltmoralen Anna gjør opprør mot med sitt kjærlighetsvalg, og med sin manglende vilje til å bøye seg i skam for samfunnets forakt.
Alicia Vikander var sist å se i den danske Oscar-kandidaten «En kongelig affære», der hun ga liv til dronning Caroline Mathilde. Hun viser den samme utrykksfulle tilstedeværelsen her som der, nå i rollen som Kitty, landjunkeren Levins store kjærlighet (og Tolstojs selvportrett). Kitty avslår frieriet hans fordi hun er forelsket i Vronskij, som hun mister til Anna. I en av filmens mest minneverdige scener, finner Kitty og Levin (Domnhall Gleeson) tilbake til hverandre via en lek med bokstavklosser. Scenen, som er en forfatter verdig, skal være identisk med måten Tolstoj fridde til konen.
Den er også karakteristisk for de fascinerende, subtile talemåtene og hentydningene filmen er full av, mange av dem med erotiske under- og overtoner.