Billioner brunbeisede barkebiller!

Tegneserienes største styggemunn tilhører utvilsomt kaptein Archibald Haddock, en sjømann med ramsalt diksjon som kan skjelle i stykker gråstein uten å bruke et eneste banneord. Fans av tegneserien vil bli glade for å høre at dette bare er en alle detaljene som er kjærlig ivaretatt i Steven Spielbergs så-hightech-at-det-smerter oversettelse fra tegneserier til film.

Journalisten og eventyreren Tintin ble skapt av den belgiske serieskaperen Hergé på 1920-tallet. I løpet av 23 album utgitt fra 1930 til 1976 perfeksjonerte han en blanding av eventyr, humor, slapstick og politisk thriller i kanskje tidenes mest innflytelsesrike tegneserie. Når du legger til at den klare og ekspressive pennestreken var en av tingene som gjorde tegneserien berømt, har du et konsept som burde være umulig å overføre til film. Motion capture-teknologien som er brukt – hvor skuespillernes bevegelser blir registrert og overført til datamaskiner – har heller ikke overbevist som grunnlaget for en hel film før. Noen har kanskje fremdeles julemareritt om Tom Hanks i «Polarekspressen».

Men her må det innrømmes: Animasjonen er en fryd. Spielberg og teamet hans har tatt Hergés figurer og skapt tredimensjonale, tilnærmet vanlige mennesker av dem. De er fortsatt karikerte og med originalenes høytidelig prosesjon av ulike neser og kroppsfasonger, men har blitt så virkelige at de fungerer i noe som føles som en blanding av en ekte og en animert verden.

At Tintin selv har fått enda mer av den rødkinnede eplekjekkheten som bare var mildt til stede i serien, får så være. Der må man også kunne skylde på den norske dubbingen av filmen, som aldri aspirerer til noe høyere nivå enn å høres ut som radioreklame. Har du mulighet, så se originalfilmen med stemmene til blant andre Daniel Craig og Andy Serkis, samt Nick Frost og Simon Pegg som de håpløse politimennene Dupond og Dupont.

Hvorfor filmen i det hele tatt måtte dubbes til norsk, når den har en aldersgrense på 11 år og tettere alkoholkonsum enn i en sesongavslutning av Mad Men, er et spørsmål for seg. (Hovedpersonen selv drikker selvsagt ikke, men kaptein Haddock er både i tegneserie og på film en uforbederlig flaskefut.)"På eventyr med Tintin" er fullstendig tro mot universet i tegneseriene. Morsekoder, skattekart, sjøfly og fremmedlegionen er tidstypiske puslespillbiter.

Samtidig låner filmen fritt fra ulike Tintin-historier: «Enhjørningens hemmelighet», «Rackham den rødes skatt» og «Krabben med de gyldne klør» er de viktigste. Det knaker faretruende i sammenføyningene, og historien mangler den overordnede elegansen til Hergé, men det fungerer.

Likevel skulle jeg ønske at magikeren Spielberg stakk hodet frem oftere. Mot slutten er han i sitt ess, og serverer det som må være en av årets heftigste actionsekvenser med stunts som – ironisk nok i den dataanimerte verdenen – føles livsfarlige.

På sitt beste er Tintin-filmen dermed et knakende godt eventyr. På det jevne er den først og fremst et teknikkens triumftog.

Enig med vår anmelder? Si din mening under!