Tenk på alt du tar på gjennom en dag. Gjenstander andre ved sin berøring har påført fingeravtrykk, skitt, bakterier og mikroorganismer som i sin ytterste konsekvens kan være dødelige.
Husk spanskesyken. Husk SARS. Husk fugle— og svineinfluensaen.
Sistnevnte – og det som skulle vise seg å være en overreaksjon fra de globale helsemyndighetenes side – ligger som påminnelse og premiss under Steven Soderbergs stjernebesatte thriller.
«Contagion»s virus oppståri Hongkong. Takket være globaliseringen spres det på rekordtid og i stadig stigende tempo.
En amerikansk kvinne på forretningsreise (Gwyneth Paltrow) tar viruset med til USA. Hun smitter sønnen. Begge dør. Ektemannen (Matt Damon) blir representant for den vanlige borgeren. Etter stesønnen og konens død må han ta vare på og beskytte tenåringsdatteren, forholde seg til en ubehagelig sannhet om konen og se hvordan samfunnet rundt ham går i oppløsning ettersom panikken og desperasjonen brer seg.
Selv om temaet i seg selv kan frembringe paranoia og renslighetsforbi hos den mest rasjonelle, serverer Steven Soderberg og manusforfatter Scott Z. Burns en heller nøktern fortelling.
Bortsett fra en kvalmende obduksjonsscene, velger de ikke å velte seg i heslige detaljer rundt sykdomsforløp og grim død.
Heller enn en heseblesende kamp-mot-klokken-thriller, har filmen veloverveide punktnedslag blant sentrale skikkelser i dramaet. Fortellingens puls ligger der. I beretningen om de som på hvert sitt vis, hver sine nivå og under ekstremt press, må drive smittesporing, vaksineutvikling, krisehåndtering og informasjon.
Sterkest her står Kate Winslets Erin Mears, en jordnær lege med ansvar for å sette myndighetenes kriseberedskap ut i live lokalt. Og Jennifer Elles Ally Hextall, laboratorielegen som jobber med å utvikle en vaksine. Vi får ikke vite mye om dem og bakgrunnen deres, men de to skuespillerne fremstiller dem med slik styrke at lerretet nærmest vibrerer når de viser seg.
I utkanten: Jude Law som bloggeren Alan Krumwiede, en filmatisk genialt plassert og svært sammensatt skikkelse. På den ene siden bruker han nettet til å spre panikk av epidemiske dimensjoner – samtidig som han håver inn penger på virksomheten. På den andre siden stiller han konspiratoriske, men muligens nødvendige spørsmål rundt helsemyndighetenes krisehåndtering og vaksineutvikling.
Vi snakker ensemblespill av ypperste klasse her. «Contagion» er en kollektivfilm, og som sådan opplever jeg fraværet av sentimentaliserende heltehistorier befriende og prisverdig. Svakheten er at enkelte rollefigurer ikke tegnes skarpt eller dypt nok. Det gjelder særlig Marie Cotillards dr. Leonora Orantes, som regelrett glemmes underveis, mens hun prøver å spore smitten i Asia. Der frykter de at vaksinen, når den foreligger, først og fremst vil bli distribuert i Vesten, og tar Orantes som gissel for å drive utpressing. I et forsøk på å få inn et tredje verden-aspekt, blir Orantes også filmskapernes gissel. Figuren hennes er underutviklet og vag, og når hun hentes frem igjen mot slutten, blir både skikkelse og situasjon hengende i luften.
Som thriller er filmen intens, men mer retorisk enn spennende. Den er en påminnelse om hvor nært forbundet vi er med hverandre på denne kloden, og hvor skjør sivilisasjonen er.
Og den minner oss om hvor viktig det er å vaske hendene.