Å se Trond Espen Seim forvandles til rallende, slimete, tohodet monster er så morsomt at jeg der og da velger å overse den heller svake datagenereringen.
Å se Kristoffer Hivju danse støvledansaktig til «Sami Ædnan» – eller var det «Jeg gikk en tur på stien» – er så ko-ko underholdende – at det alene er verdt kinobilletten. Men trolig bare hvis du er norsk.
En kontingent vitenskapsfolk finner et romskip under isen i Antarktis. Om bord skjuler seg en alien som fortærer ofrene sine for så å innta deres form.
John Carpenters film fra 1982 (en nyinnspilling av «The Thing form Another World» fra 1951), foregår i tiden etter at vesenet har rasert en norsk forskningsstasjon. 2011-versjonen forteller hva som skjedde på forskningsstasjonen. Og i fall noen ikke har fått det med seg: Syv norske skuespillere ble hyret inn for å spille ekte nordmenn.
Ledsaget av Ennio Morricones uutgrunnelig urovekkende musikk, var Carpenters versjon en stilig, underholdende sci-fi-thriller med en særegen stemning.
«The Thing» er også komisk, men da altså mer på den ufrivillige måten.
Regidebutant van Heijningen skal ha kred for å plassere klassens tøffeste jente i hovedrollen. Innimellom greier han også grave opp såpass mye uggen mistenksomhet at spenningen fester seg. Det er også alt. Og det er ikke nok.
Strukturelt er de to filmene bygd opp så likt at det fremstår som en nyinnspilling forkledd som forhistorie. Men «The Thing» mangler Carpenters eleganse og fiffige enkelhet. Der han skapte spooky stemning bare ved å la en husky tusle rundt og studere menneskene, hviler 2011-versjonen så tungt på splatter, gørr og pyro at den til forveksling ligner sine mange billige, middelmådige sjangerkompanjonger. Skuespillet er uinspirert, og van Heijningen Jr. greier ikke å etablere tett nok stemning. Takket være de norske skuespillerne vil 2011-versjonen likevel og utvilsomt bli en kinohit i Norge. Uten dem ville den i beste fall gått rett på DVD her til lands.